Jeg har aldri vært flink med planter. Uten å påstå at det har vært en skam av knausgårdske dimensjoner, har det alltid plaget meg litt. Å stappe den ene inntørkede yucca-palmen etter den andre ned i restavfallet har fått meg til å lure på hva slags menneske jeg egentlig er, som er i stand til å ta en levende ting inn i huset, for deretter å la den stå i et hjørne og dø en sakte død helt av seg selv, uten at jeg merker noe som helst før det for lengst er for seint.

De siste årene har dette imidlertid endret seg, i takt med at jeg har fått mer tid og penger. Ikke at det er noen nødvendig korrelasjon – jeg kjenner flere som ikke er særlig bemidlede, men som likevel har det uvanlig frodig rundt seg – men for meg har det vært slik. Og det er med en viss stolthet jeg melder å ha blitt til en slik som sender meldinger til mannen sin for å minne ham på å vanne plantene når jeg er bortreist, og som frakter med seg stiklinger i colaflasker og plastbokser på toget når jeg har vært og besøkt en venninne i Oslo. Det gjør meg selvtilfreds, men også takknemlig, fordi jeg er overbevist om at det har noe å gjøre med at omsorgen har fått bedre kår i mitt liv.

Morsmelk og bæsj

Jeg tenker mye på dette mens jeg leser Madeleine Schultz’ essay «Verden brenner og vi skriver om våre barn», som kommer ut i disse dager. Tittelen er et sitat fra forfatter og kritiker Endre Ruset, som i en tekst i Dagbladet i 2018 skrev om «tsunamien av morsmelk» som skyllet inn over samtidslitteraturen, og som ikke syntes dét var en positiv utvikling. Etter mitt syn fikk Ruset ufortjent hard medfart den gangen – hvorvidt litteraturen er innadvendt er et helt legitimt spørsmål, og de færreste av oss kan med hånda på hjertet si at vi alltid synes det er spennende å høre om andres fødselshistorier og diskusjoner om melk og bæsj. Samtidig er det lett å skjønne hva som er provoserende med utsagnet. Menns kompliserte far-sønn-forhold, midtlivskriser og alkoholisme synes å være en utømmelig kilde til kunst, og det er antakelig en stund til vi kan si at gapet til beskrivelsene av tilsvarende spesifikke kvinnelige erfaringer er helt tettet.

Omsorgskrise

Schultz har tidligere skrevet en bok om feminisme og en annen om vold mot kvinner, og i denne boka nærmer hun seg en enda breiere samfunnsanalyse. Essayet er formet som en slags dagbok med kapitler inndelt etter de månedene hun var i barselpermisjon med sitt yngste barn, og til å begynne med virker teksten litt rotete og uredigert, men heldigvis skriver hun seg relativt raskt inn i stoffet. Den grunnleggende ideen i teksten er denne: At den krisa verden er inne i nå, med krig, ulikhet og store og omveltende klimaendringer – først og fremst er en omsorgskrise.

Vi ser det i mediene når Hallingdalen ligger under vann, men vi ser det også tett innpå oss, når ungdommer vi kjenner dropper ut av skole og jobb, når vi sliter med å få sykehjemsplass til foreldrene våre, når fødselsdepresjonen rammer stadig flere nybakte mødre (og fedre).

Utenfor systemet

Omsorgen er blitt stående helt utenom det økonomiske systemet, skriver Schultz. Og det er ikke vanskelig å forstå hva hun mener – det er bare å tenke på alt det arbeidet som blir utført i hjem og familier verden rundt, uten at det er noen som får betalt eller at det blir inkludert i offisielle budsjetter. Likevel er det lenge siden omsorgen fikk en pris; en helt konkret, økonomisk pris. I avisa du holder mellom hendene akkurat nå, verserer det rett som det er, mellom artiklene om sykehuskrisa og de lave søkertallene til lærerutdanningen, annonser fra et kommersielt firma som blant annet tilbyr besøksvenn til eldre og ensomme for den nette sum av kroner 585 per time.

Ødelagte liv

Det er å betrakte som et symptom, for hva omsorgen egentlig er verdt, er enklest å få øye på når den ikke er der, eller når den er utilstrekkelig. Livene som ødelegges av rusavhengighet eller alvorlige psykiske lidelser, er fortellinger om det. Andelen sykemeldte i norske barnehager, som ligger langt over snittet for arbeidslivet for øvrig, en annen. De gigantiske forsikringsoppgjørene etter ekstremvær en tredje.

«Det er noe i selve omsorgens vesen som gjør det til en selvmotsigelse.»

Det store spørsmålet, som heller ikke Schultz helt kan svare på – og hadde hun kunnet det ville hun kanskje fått en nobelpris – er hva vi skal gjøre med at omsorgen blir så lite verdsatt, eller at vi holder oss med et styringssystem som ikke evner å inkludere den.

Sette seg selv til side

Det er tross alt ikke så voldsomt mange i denne verden som sier høyt at penger er det viktigste, men likevel er det slik vi oppfører oss. Og det gjelder ikke bare «de andre», kapitalistene, all verdens Petter Stordalen-er. Også noen av de forfatterne og tenkerne Schultz refererer til i sin bok, tar imot klekkelige summer for å fly verden rundt på business class for å snakke om nødvendigheten av endring. Det kanskje mest provoserende er at det å peke på slike ting i dag, ikke er noe som gjør en til en med innsikt. Det er å gjøre seg selv liten, naiv, betydningsløs. Det er å gjøre seg selv til en uten makt og innflytelse, til en som ikke forstår hvordan verden fungerer.

Når vi snakker om mangel på hender i eldreomsorgen og i barnehagene, dukker det ofte opp en eller annen som vil gi omsorgen høyere status. Jeg tror ikke det er mulig. Jeg tror det er noe i selve omsorgens vesen som gjør det til en selvmotsigelse, fordi omsorgen ikke forstår statusens språk, og omvendt. Å gi omsorg er å gi avkall på, å forsake, å sette seg selv til side. Det er å stille seg inn på andres behov, om nødvendig på bekostning av sine egne. Det har rett og slett veldig lite med selvhevdelse å gjøre. Det vi kan gjøre, er å bestemme oss for å gi omsorgen bedre rammer, fordi vår overlevelse som samfunn, og vår overlevelse som art, avhenger av det.

Overgangsalderen

Venninna mi og jeg spøker med at det har med alderen å gjøre, at vi har unger som er blitt så store at de har begynt å flytte ut og klare seg selv, at vi trenger noe nytt å ta vare på og at vi i takt med å nærme oss overgangsalderen kommer til å få en stadig tettere utveksling av bilder av praktspragler og tomatplanter.

Det er i hvert fall sant at der samtalene våre før dreide seg mest om søvn og oppdragelse, og særlig om mangel på dette, har de nå fått nytt innhold i form av diskusjoner om pottestørrelse, vanningsrutiner og lysforhold. Det er det kan hende en slags trøst i: At i behovet for omsorg ligger ikke bare at man trenger å få, men også at man trenger å gi.