Manøveren var vanskelig, med stor sosial fallhøyde: Man måtte kjøre bilen inn så den sto snute mot stuss mot den andre bilen, og vinduene på førersida kunne rulles ned mot hverandre. Dette skulle gjøres nonsjalant. Jeg kjørte litt fram, litt tilbake, justerte, måtte rygge. Andre biler sto linet opp og bivånet det hele. Sånn var det å være 18 i bygda på kveldstid, og jeg fant raskt ut at min paradegrein ikke skulle være oppstillingen i sentrum, men å røyke sigaretter og spille musikk mens bilen rullet bortover. Jeg har for lengst byttet side og er nå syklisten som skjenner på bilistene der de scroller på telefonen.