Frihetens nådegave
Den siste gaven Ocean Vuong fikk fra moren før hun døde, var full kunstnerisk frihet.

Sa Ocean Vuong nettopp at The Beatles var oppskrytt? Intervjuet går mot slutten, poeten og forfatteren har snakket seg varm og akkurat bedt agenten om fem ekstra minutter.
Vuong er midt i en historie om alle de vestlige kulturelle referansene han manglet, og dermed måtte lære seg, under oppveksten i en vietnamesisk arbeiderklassefamilie i Connecticut, USA.
– Jeg vokste ikke opp med radio og ante ikke hvem The Beatles var. Og når noen snakket om dem, forklarte de ikke «The Beatles, et overvurdert engelsk band».
Vuong stopper opp, lar latteren runge i hotellobbyen i Lillehammer og spør: «On or off record?» før han skratter videre.
Selvmedisinering
Vi kommer tilbake til poenget hans. Samtalen vår foregår under Norsk Litteraturfestival, med Ocean Vuong som et av de største trekkplastrene. Siden han debuterte i 2016 med diktsamlingen «Night Sky With Exit Wounds» («Natthimmel med kulehòl» på norsk) har Vuong fått en stadig større leserskare og nyter nå stjernestatus.
Det store gjennombruddet kom i 2019 med romanen «On Earth We’re Briefly Gorgeous», som fikk tittelen «På jorda er vi glimtvis vakre» i den norske oversettelsen.
Boka er skrevet som et brev fra en sønn til en mor som ikke kan lese. Hun flyktet fra Vietnam til USA, der hun har forsørget familien gjennom arbeidet i en neglesalong, slik Vuongs egen mor gjorde.
I mai kom den norske utgaven av Vuongs siste diktsamling, «Time is a Mother». «Tida er ei mor» handler også om kvinnen som har preget så mye av livet og kunsten til Vuong. Men denne gangen er utgangspunktet at hun ikke lenger lever.
Derfor er «Tida er ei mor» på en måte mørkere enn Vuongs tidligere verk. Men den er også syrligere, tidvis morsom, som når en dame sier til ham på en kunstnerfest i Brooklyn, New York: «You’re so lucky. You’re gay plus you get to write about war and stuff. I’m just white.»
– Hvordan fant du balansen mellom frekkhet og sorg?
– Jeg har alltid hatt humor. Vennene mine pleier å si: «Ocean, du er jo så morsom, men vi ser det ikke i bøkene dine».
Grunnen er, ifølge ham selv, at han før manglet erfaring og selvtillit til å bruke humor i arbeidet. Men da Vuong tenkte seg om, innså han at de eldre i familien – bestemoren, tanter og moren – ofte spøkte selv om de alle bar på forferdelige opplevelser fra Vietnam-krigen.
– De lo traumene fra seg. De kunne fortelle meg grusomme ting fra fortida, stoppe opp og bare: «Ha-ha-ha!» Jeg tenkte: «De lager sin egen medisin. Hvordan kan jeg gjøre det samme?»
«Gjør hva du vil»
Vuongs egen mor døde av brystkreft i 2019, samme år som romanen han skrev og dediserte til henne kom ut. Med hennes bortgang ble også noe av Vuongs innstilling og tilnærming til diktningen endret.
– Før var jeg så nervøs. Jeg var konservativ som forfatter, opptatt av å gjøre det rette og ikke ta risiko, fordi skrivingen var en karriere jeg brukte for å forsørge og ta vare på mamma, sier Vuong.
– Da hun gikk bort, slo det meg at jeg hadde gjort alt dette for henne. På en måte var mammas siste gave til meg at hun ga meg en tillatelse. Hun sa: «Gjør hva du vil, sønnen min.» Det var så befriende.
– Flere dikt omhandler den bittersøte smaken av suksess. Hva er den bitreste delen?
– «Berømt poet» er jo egentlig en selvmotsigelse. I USA sier folk: «Hæ? Poet? Hva er den ordentlige jobben din?» Så det å ha suksess som poet er en rar ting, bemerker Vuong.
Han befinner seg midt i et paradoks: Han peker på usynligheten til mennesker som moren, altså asiatiske tjenestearbeidere i USA, og blir selv ekstremt synlig som en litterær stemme. Begge tilstander innebærer en redusering, mener Vuong.
– Jeg er et symbol på Vietnam, skeive eller hva enn offentligheten måtte klistre på meg. Alle vil at jeg skal være en representant. Kan du se for deg noen si at Hemingway var en representant for hvite menn? Det hører du aldri, fordi det fins en Faulkner, en Proust og så videre. Det finnes så mange av dem.
Kunsten å tyvlytte
Derfor drømmer Vuong om et mylder av forfattere og fortellinger, med utspring i hele verden. Da han selv skrev «På jorda er vi glimtvis vakre», ville Vuong unngå å kun være en oversetter mellom minoritet og majoritet, eller «en turistguide» som han kaller rollen.
– Jeg snudde meg vekk fra publikummet, selv om jeg visste de var der, slik at de måtte tyvlytte til noe som ikke involverte dem. Det var viktig for meg å debutere som romanforfatter ved å snakke innad i min egen familie.
Inspirasjonen kom fra James Baldwins berømte brev til nevøen i 1963, i anledning hundreårsdagen for slavenes frigjøring i USA, som finnes i den lille boka «The Fire Next Time». Teksten har hatt stor påvirkning på mange, inkludert undertegnede.
– Vi er alle i samme økosystem! Forfattere med ulik hudfarge som snakker sammen, påvirker hverandre og bygger vår egen kanon. Se på oss, en vietnamesisk-amerikaner og en srilankisk-japaner i Norge. Det er skikkelig vakkert.
– Når jeg leser disse bøkene tenker jeg iblant på dem som et grense- og tidløst kjedebrev, hvis det gir mening?
– Ja, disse bøkene er vårt private, alternative arkiv. Og annerledeshet er det som opptar meg. Jeg ville skrive en roman uten skurker og ofre, noe som brøt med reglene i amerikansk fiksjon. Hva om jeg skrev en roman der ingen vinner, der alle taper, men på en meningsfull måte? Det er skummelt for amerikanere. Å tape er ikke noe man snakker om. Derfor ville jeg lage en bok fylt med tap, mangler og utstøtte, men der utstøtingen også er en kilde til styrke.
Fantomsmerten
En slik scene oppstår i romanen når hovedpersonen, en gutt som kalles Veslehunden, blir vitne til at moren gir fotpleie til en kvinne som viser seg å mangle et bein. Når moren er ferdig med den friske foten, tar kunden av en protese og ber pent om behandling også på foten som ikke er der.
– Hva betyr den scenen for deg?
– Rollene i maktforholdet snus. Neglesalongarbeideren reparerer noe som ikke finnes. Slik blir scenen en lignelse om hele romanen. For meg er scenen hjertet i fortellingen: Nemlig at alle har en historie som mangler, selv en gammel hvite dame. Hun går til en vietnamesisk kvinne, som har blitt fordrevet på grunn av krig, for å få beinet tilbake. Ofte ser vi ikke tjenestearbeidere, annet enn hånda som setter en tallerken på bordet eller gjør dine egne hender vakre. Men her blir neglesalongarbeideren en kunstner. Jeg ville at sønnen skulle være vitne til dette.
– Moren lindrer en fantomsmerte, som også kan være hennes eget savn av et tapt hjemland?
– Ja, nettopp. Og vi ser sjelden på flyktninger som noen som kan helbrede andre. Vi tror alltid at de er evige ofre, som må tigge om hjelp fra makta – ofte de samme som startet krigen bak flukten. Men her har vi en flyktning som på mange måter redder en amerikaner. Det er både sant og åpenbarende.
«Kan du se for deg noen si at Hemingway var en representant for hvite menn?»
— Ocean Vuong
Ingen Google Translate
Nå som moren er død, har Ocean Vuong ikke bare mistet sin viktigste forelder, men også et kulturelt og språklig anker. Han snakker sjeldnere vietnamesisk, og det tar ham noen sekunder å stable tunga riktig når han først skal snakke språket. Det uroer ham.
Men kanskje er denne tilværelsen, å føle seg fremmed og drivende på et hav, også noe av det mest menneskelige som finnes, tror Vuong. Han ramser opp eldgamle verk, fra «Odysseen» til «Bhagavadgita», for å minne om hvor sentralt geopolitisk vold og vandring tross alt har stått i menneskehetens fortellinger.
I hans verden og øyne er krig og migrasjon det vanlige, mens fred og fast forankring er det uvanlige. Når historier som hans egen blir løftet fram som noe eksotisk, tror Vuong det skyldes klassestrukturene i litteraturfeltet.
– Men det er middelklassens historier, om sidesprang i forstedene, som egentlig er de eksotiske.
Igjen kommer Vuong tilbake til spørsmålet om sin egen posisjon.
– Jeg vil ikke være Google Translate for den dominerende klassen. Det er farlig. For meg er det veldig viktig å ikke alltid forklare og oversette arbeidet mitt. Jeg skriver ikke: «Vi lagde pho, en nudelsuppe med biff, krydret med anis». Jeg skriver «Vi lagde pho».
Det er her han nevner The Beatles og andre populærkulturelle fenomener som ikke var selvfølgelige for ham («Ingen forklarte meg ‘Seinfeld’», som han sier).
– Hvis du virkelig er interessert i arbeidet mitt, må du komme til det. Da jeg leste Tolstoj måtte jeg komme til arbeidet hans. Jeg ante jo ikke hva en samovar var for noe. Og de dukket opp hele tida! minnes Vuong og ler.
Det tok Vuong lang tid å skjønne at det var snakk om en russisk tekoker, men han fortsatte å lese bøkene til Tolstoj.
– Det var helt greit at jeg var forvirret. Og det er helt greit at andre kan være forvirret når de leser meg.
Hjemme hos mor
Vuong føler seg heldig som rakk å bli publisert mens moren fortsatt levde. Flere han kjenner som også har røtter i arbeiderklassen og gitt ut bok, hadde mistet foreldrene sine innen sin første utgivelse.
– De ser rundt seg og ingen er igjen. Det er en veldig ensom opplevelse.
– Hvor mye pratet du med moren din om arbeidet ditt?
– Jeg snakket en del med henne om kallet. Hun var virkelig stolt av det, selv om hun ikke forstod. Da hun kom på en av høytlesningene mine, sa hun: «Wow, jeg vet ikke hva dette er, men disse menneskene respekterer deg.»
Ellers brydde hun seg ikke mye om ståheien, noe Vuong er glad for.
– Jeg ville ikke at hun skulle måtte «ta igjen» det hun manglet av den dominerende kulturen, bare fordi sønnen er inni den. Jeg liker faktisk at du ikke bryr deg, sier Vuong, som nå umerkelig har begynt å snakke direkte til moren, i nåtid, som om hun tyvlytter.
– For det betyr at når jeg kommer hjem til deg, er jeg fortsatt sønnen din, ikke forfatteren Ocean Vuong. Jeg får være menneske.