I estetikkhistorien kalles gjerne 1700-tallet for smakens århundre. Det er det franske goût , det italienske gusto, det engelske taste og, noe senere, det tyske Geschmack . Det er lett å le av assosiasjonene ordet gir. Er ikke det litt for meget Frogner-aktig, liksom? Selv forbinder jeg smak, særlig god smak, med eldre menn, altså med meg selv. Samtidig ble smaken på 1700-tallet ikke sett på som noe helt vilkårlig. For selv om smaksdommen nok var subjektiv, var det snakk om en standard; det krevdes kunnskap. Altså at smaken ikke er som baken. Den gode smak, det å bedømme for eksempel et musikkstykke, krevde trening – «det kultiverte øret», som Joseph Haydn sa det.