Å leke butikk
Tilrettelegging for private helsetjenester er et ideologisk valg.
På politisk kvarter mandag i forrige uke møtte NHO-topp Karita Bekkemellem Arbeiderpartiets Cecilie Myrseth til debatt om partiets landsmøtevedtak om å ikke legge til rette for flere nye private sykehus i kommunene. Sykehusene i Nord-Norge, som var tema for debatten, mangler 1200 ansatte i årene som kommer. Karita Bekkemellem kalte landsmøtevedtaket et angrep på den norske modellen. Problemet med det er at den norske modellen ikke har noe med å legge til rette for private helsetjenester å gjøre. Den handler om løsninger som baserer seg på at skattepengene våre kommer fellesskapet til gode.
Det får vi ikke med virksomheter som baserer seg på et mål om å tjene mest mulig penger på sjuke folk. Det at noen skal leke butikk med helsetjenestene våre er en fallitterklæring for velferdsstaten. Velferdsstaten handler om tillit til at vi får de tjenestene vi trenger i tide, om vi bor på Carl Berner eller i Alta. Det offentlige helsevesenet er kanskje ikke like sexy som Dr. Dropin eller de andre private tilbudene som dukker opp på hvert gatehjørne i de store byene, men det skal være trygt og forutsigbart. Om det betyr noe kø hos spesialisten når det strengt tatt ikke haster, så må vi tåle det.
«At Ap har tatt et steg mot venstre bør være en god nyhet»
I den samme debatten snakket Aps ordførerkandidat i Bodø, Ann-Kristin Moldjord, om hvordan markedet for private helsetjenester har oppstått fordi det å bygge ut den offentlige helsetjenesten ikke har blitt prioritert. Lønns- og arbeidsvilkårene til de ansatte i de ulike helseforetakene er ikke spesielt lukrative. Men tror noen det blir bedre av at de samme ansatte skal jobbe i private virksomheter hvor samfunnsoppdraget er snevret inn til å handle om profitt for eierne? Et ordentlig løft for de ansatte i det offentlige ville vært et godt virkemiddel for å beholde arbeidskrafta. De fortjener bedre enn i dag.
For det har noe å si hvordan vi organiserer velferdsstaten vår. Hvorfor skal vi betale skatt hvis vi ikke ser at det er verdt pengene? Vil vi ha et samfunn hvor det går an å kjøpe seg fram i en kø hvis det er nok penger å tjene på dine problemer i din kommune, som det sannsynligvis er i de store byene? Hvor distriktene fortsetter å være skadelidende fordi det vil være mindre skattepenger å bruke på trygge, gode lokalsykehus? Og hvor fagmiljøene blir oppstykket fordi det forsvinner fagfolk over til de private tjenestene så snart de får sjansen?
Å være for eller imot en tilrettelegging for private helsetjenester i Norge er et ideologisk valg som handler om hva velferdsstaten vår skal være. Det må ikke være noen tvil: en sterk offentlig helsesektor, hvor medbestemmelse, gode lønns- og arbeidsvilkår og forutsigbarhet er å foretrekke foran et helsevesen hvor det er lommeboka som avgjør. At Arbeiderpartiet har tatt et steg mot venstre bør være en god nyhet for alle som heier på fellesskapsløsninger. At NHO er sjokkerte over det får være deres problem. Resten av oss hegner om velferdsstaten. Den eies tross alt av fellesskapet.
