Hvorfor er Erna Solberg redd for at trygda mødre skal ha for mye penger? | Klassekampen

Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Stabile nei-målinger til tross: EU-debatten i Norge er i ferd med å blusse opp igjen, og til helgen er det mulig vi vil få se MDG tre inn i Høyre og Venstres rekker som erklært ja-parti. At EU oppfattes som en foregangsaktør i klimasaken har trolig hatt stor betydning.

Men det er mye som skurrer i ja-sidas talepunkter om EU og klima. Mye av argumentasjonen bærer preg av at man roter sammen debatten om hvorvidt EUs eksistens er et gode for klimasaken med debatten om hvorvidt Norge burde bli EU-medlem, eller hvorvidt det er bra eller dårlig at Norge deler klimapolitikk med EU.

Norge samarbeider allerede med EU om klimapolitikken. Vi tar inn EU sine reguleringer, vi deler klimamål, og vi deltar i klimakvotesystemet. Hva man måtte mene om hvorvidt Norge eller EU er mest frampå i klimasaken er således ikke særlig relevant for spørsmålet om norsk medlemskap.

De klimarelevante EU-unntakene vi har gjennom EØS-avtalen, begrenser seg langt på vei til landbruk, fiske, handelspolitikk, pengepolitikk, mangel på representasjon i EUs beslutningsorganer, og en reservasjonsrett vi aldri bruker. Skal man argumentere for at et norsk medlemskap er bra for klimaet, bør man kunne vise til hvilket av disse unntakene som skader klimasaken. Det har jeg til gode å høre noen argumentere for. Kutter det utslipp om vi importerer mer mat, gir opp nasjonale fiskekvoter, bytter ut krone med euro, eller sender noen nordmenn ned til Brussel?

Påstanden om at EU kjører en hardere linje enn Norge i klimapolitikken, har lite å si for om norsk EU-medlemskap er god klimapolitikk eller ikke. Påstanden er dessuten feil. Norge har en høyere prissetting av klimagassutslipp enn EU-land, og tvinger dermed markedet til å gå lenger enn EU i å gjennomføre dyre klimatiltak. Ser man på Norge isolert, ser man også at vi har en høyere økonomisk verdsettelse av de utslippene vi selv har ansvaret for (952 kroner per tonn i ikke-kvotepliktig sektor) sammenliknet med de norske utslippene vi har gitt EU ansvaret for (798 kroner i kvotepliktig sektor).

«Kutter det utslipp om vi importerer mer mat eller gir opp fiskekvoter?»

Men når ja-siden snakker om at EU er bedre enn Norge på klima sikter de nok ikke til hvem som har høyest økonomisk verdsettelse av klimakutt. I stedet trekkes det fram at EU, i prosent, har kuttet mer enn Norge siden 1990.

Det er et underlig argument. Norges utslipp relativt til BNP var milevis under EU i 1990, og er det for så vidt ennå. Mens EU har hatt stor tilgang på billige klimatiltak, som å fase ut kull, har vår energimiks vært fornybar. Da skulle det bare mangle at EU, i prosent, kutter mer. Siden jeg begynte å jogge har jeg kuttet løpetiden min med over 20 prosent. Jakob Ingebrigtsen derimot, den latsabben, har bare redusert løpetiden sin med noen få prosent i den samme perioden.

Poenget om at Norge i prosent har kuttet mindre enn EU er imidlertid ikke helt irrelevant i debatten om Norge, EU og klima. Gapet i prosentvise kutt er til dels en konsekvens av at vi samarbeider med EU om klimamålene og deltar i klimakvotesystemet. EU og Norges klimapolitikk er innrettet for å sikre et element av kostnadseffektivitet. Kuttene skal skje der de er billigst, i Europa under ett. Siden Norge i utgangspunktet ligger langt foran EU i klimaomstillingen, gjør det at den felleseuropeiske klimapolitikken i liten grad stimulerer til norske utslippskutt.

Å gå lenger enn det EU-rammeverket legger opp til, gir liten mening når vi er med i et system med omsettbare utslippstillatelser (kvoter). Dersom vi halverer egne nasjonale utslipp, slik Hurdalsplattformen legger opp til, vil vi frigjøre utslippstillatelser på det europeiske markedet som vil nulle ut mesteparten av klimaeffekten fra de nasjonale tiltakene våre. Gjennom klimasamarbeidet med EU kan Norge i tillegg oppfylle forpliktelsene sine under Paris-rammeverket uten å kutte noe særlig i nasjonale utslipp. Så lenge vi skaffer de utslippstillatelsene vi trenger, er det ikke noe krav at Norge må kutte hjemme.

Norges nåværende klimasamarbeid med EU setter slik sett et veldig spennende spørsmål på spissen: Spiller det noen rolle i hvilket land utslippskuttene skjer, så lenge de skjer?

Med unntak av et knippe økonomer tror jeg et ganske overveldende flertall i Norge, og for så vidt i MDG, tillegger det en viss egenverdi at Norge kutter mye i nasjonale utslipp. I så fall er det naturlig å lene seg mot en løsere, ikke tettere, EU-tilknytning i klimapolitikken.

Glem troll, hekser og skrømt. Selv nøkken når ikke opp. Ingen figur er så skremmende i den norske folketroen som trygdedronningen.

Forrige uke viste hun seg igjen, i form av et regneeksempel. Da dukket hun opp i et sjokkoppslag i Dagbladet der en tenkt aleneforsørger med fem barn angivelig kunne motta stønader fra Nav tilsvarende stortingslønn på 950.000 kroner. Ikke før var saken plukket opp av Human Rights Service før trygdedronningen ut av intet hadde fått tilført kjønn og nasjonalitet. I det som ble døgnets mest delte nettsak var overskriften:

«Er du somalisk alenemor til fem barn? Vær så god: 950.000 i året i trygdeytelser.»

Samme dag som Dagbladet publiserte sin sak om «Stortingslønn på trygd» brakte BT håndfaste nyheter om hverdagen som sosialhjelpsmottaker med barn. Det siste året har Helsetilsynet gransket om Nav gir barnefamilier hjelpen de har krav på.

Resultatene så langt er nedslående (eller oppløftende, hvis man jobber i Human Rights Service). I 22 av 25 tilsyn er det avdekket lovbrudd. Virkelighetens barnefamilier på sosialhjelp får ikke de pengene loven sier de skal ha.

Heller ikke i statistikken møter vi mange trygdedronninger. I snitt mottar en aleneforsørger 11–12.000 i sosialhjelp fra Nav hver måned. Og uansett hva man får, så er sosialhjelp svært midlertidig. Mens jeg hever stortingsgodtgjørelse for fire år av gangen, er snittlengden på økonomisk sosialstønad fem måneder.

Det er ikke bare Dagbladet som er redd for trygdedronninger. I boka «Veien videre» skriver Høyre-leder Erna Solberg:

«Virkelighetens barnefamilier på sosialhjelp får ikke de pengene loven sier de skal ha»

«Jeg er bekymret for hvilket samfunn vi vil få dersom barn vokser opp og ser at de i oppgangen som har best råd, er de som er på trygd, ikke de som jobber.»

Selv er jeg mer bekymret for hvilket samfunn vi har fått når 200.000 husstander forteller at de ikke har råd til alle måltider. Men hver sin smak.

Solberg vil kutte i barnetillegget i uføretrygden. Det er riktig at hvis man har flere barn og hadde svært lav lønn før man ble ufør, så kan man ende med mer utbetalt etter at man blir trygda. Det regnestykket ikke tar hensyn til, er at en småbarnsforelder som regel er på vei oppover i lønn og ansiennitet. Den uføre står derimot på stedet hvil med sin ytelse.

Uføre har i det hele tatt svært få muligheter til å tjene mer penger, blant annet fordi Høyre insisterer på at det de tjener ved siden av trygda skal avkortes så kraftig at de ender opp med en effektiv skatteprosent langt forbi toppskatt.

Frykten for trygdedronningen stammer fra Ronald Reagans krig mot såkalte «welfare queens». For at de teoretiske regnestykkene skal gå opp, må trygdedronningen ha mange barn, for det er den eneste måten folk på trygd kan ende med en ytelse som kan fremstilles som urimelig høy.

Nettopp her ligger feilen i hele skremmebildet. Grunnen til at trygda med barn får høyere ytelser enn barnløse trygda, er ikke fordi de skal ha penger å kose seg med, men fordi samfunnet skal ta vare på barna deres. Har du fem barn, har du svært store utgifter. Og dersom vi som samfunn står fast på at barn ikke skal sulte eller bo på gata når de vokser opp, så må velferdsstaten faktisk sørge for at foreldrene deres har penger til mat og bolig. Dette gjelder selvfølgelig også foreldre med lav lønn, men de lavtlønte får ikke en krone mer i lomma av at man kutter i andre folks trygder.

Høyresida vil alltid ønske seg en debatt om det kan finnes en eller annen tenkt trygda som får urimelig mye fra Nav. For bare slik kan de snakke seg bort av det som er blitt virkeligheten etter mange år med deres politikk: Nemlig at hundretusener av trygda og pensjonister i Norge lever i fattigdom.

I Norge hersker en idé om at samfunnet først og fremst forbedres med lov. I noen historiske øyeblikk har dette vist seg å virke. I dag er det 108 år – og én måned – siden de Castbergske barnelover ble vedtatt. Lovreformen er oppkalt etter politikeren Johan Castberg og medførte en vesentlig forbedring av rettsstillingen til kvinner og barn. Typisk var det at lovene – som er listet på Unescos dokumentarv – ble oppkalt etter en mann, når de i stor grad ble kjempet fram av kvinner som Katti Anker Møller . MLN

Klima-ja til EU?

Frykten for trygdedronningen

Kalender