Kulturkrigen i Sverige trumfer kampen for nye arbeidsplasser.
Martin Klepke (Redaktør for Arbetet)
Vindkraft er kontroversielt i både Norge og Sverige. Mange kommuner sier nei til vindkraft etter debatter om miljøvern og eierskap. Men alt blir nå feid til side av den konservative regjeringen. Den har nå slått fast at ny kjernekraft skal prioriteres foran vindkraft, som visstnok er venstreorientert.
Nylig startet regjeringen utredning av en lovendring for å legge til rette for ny kjernekraft. Det skal bli enklere å få tillatelse å bygge kjernekraftverk, og kravene til hvor de kan ligge, skal lempes på. Utredningen skal være ferdig i mars neste år, og deretter skal det bygges nye kjernekraftverk.
Dette har gitt både fagbevegelse og arbeidsgivere den store skjelven. For på kort tid har mulighetene for nye arbeidsplasser i Norrland eksplodert. Men det krever en rask utvikling. I Norrbotten spås nye satsinger på fossilfritt jern og stål som vil skape opp mot 10.000 nye arbeidsplasser.
Illustrasjon: Knut Løvås
En ny batterifabrikk i Skellefteå gir 3000 nye arbeidsplasser, og like etter jul i år ble det bekreftet at det statlige selskapet LKAB hadde gjort Europas største funn av sjeldne jordarter i nærheten av gruvene i Kiruna.
Allerede før det ble det vurdert et behov for 25.000 nye ansatte i de grønne industriene, og titusentalls av andre i servicesektoren. Mange kommuner driver nå gigantiske rekrutteringsdriver for å få tak i folk. Det er bare ett problem. Det er ikke nok strøm.
«Vindkraft er for venstreekstremister, mener SD»
Selv om Sveriges strømproduksjon i dag er betydelig, kan hele satsingen i Norrland, som er på over tusen milliarder kroner, gå opp i røyk hvis ikke strømproduksjon bygges ut raskt nok. Og det vil ta for lang tid med kjernekraft. Nylig oppfordret Sveriges arbeidsgiverforening regjeringen om å umiddelbart satse på vindkraft for å sikre strømleveransene. Men nei.
Vindkraft er for venstreekstremister, mener det høyreradikale partiet Sverigedemokraterna. Partiets ledelse har erklært at de ikke bare vil stanse ny vindkraft, men helst demontere vindkraften som allerede finnes.
Sverigedemokraterna fikk nok stemmer til å kontrollere den nye regjeringens politikk. Det gjorde de ved å blåse til kamp mot all venstreretorikk. Den nisjen vil de ikke miste. Derfor fortsetter partiet å hevde at ekte svensker spiser kjøtt morgen, middag og kveld, hater elbiler og elsker kjernekraft.
Kulturkrigen mot venstresida har blitt viktigere enn kampen for nye arbeidsplasser. Nylig konstaterte regjeringens eget tilsynsorgan, Klimapolitiska rådet, at regjering fører en politikk som første gang på 20 år øker klimautslippene i stedet for å redusere dem.
I kulturkrigens tidsalder er det helt logisk.
Guantánamo
Hjemsøkes av fangeleir
Fortida som juridisk rådgiver på Guantánamo har blitt en hodepine for Trump-utfordrer Ron DeSantis.
Vil ikke snakke: Det ventes at Florida-guvernør og Trump-utfordrer Ron de Santis i nær framtid vil annonsere at han stiller som republikansk presidentkandidat. Han liker dårlig at mediene graver i hans fortid fra USAs beryktede fangeleir på Guantánamo. Foto: Joe Raedle, AFP/NTB
– Guvernør, mens du var på Guantánamo; var du vitne til noen hendelser?
En reporter stiller den republikanske stjerna Ron DeSantis et spørsmål han åpenbart ikke vil ha, på en pressekonferanse i Jerusalem i forrige uke.
– Nei. Nei. Alt det er BS, svarer DeSantis og avfeier det hele som bullshit i et forsøk på å gå videre.
Men reporteren viser til eksfangen Mansoor Adayfi, som nylig sa at han husker politikeren fra sin tid i fangenskap. For 17 år siden var nemlig marineoffiseren De Santis juridisk rådgiver i det beryktede fengselet.
Når journalisten ikke gir seg, tenner DeSantis på alle pluggene.
– Det er 2006, jeg er junioroffiser – tror du helt ærlig at de kan huske meg? bjeffer DeSantis og kaller dekningen av Guantánamo-tida hans for forutinntatt «spinn».
Tortur og tvangsmating
USAs fangeleir på Guantánamo, som ble etablert få måneder etter 11. september-terroren, har lenge vært ute av søkelyset. Men i det siste har fengselet, der 780 «terrormistenkte» er blitt holdt siden 2002, dukket opp igjen i media.
Årsaken til dét er DeSantis. 44-åringen anses som kanskje den eneste med sjanse til å slå Donald Trump i en nominasjonskamp for å bli Republikanernes presidentkandidat. Ifølge New York Magazine vil han «når som helst» si at han stiller.
Som guvernør i Florida har DeSantis lagt ned forbud mot abort etter sjette uke og mot å undervise barn om kjønnsidentitet og seksuell orientering. Han snakker gjerne om «woke» – men tida på Guantánamo nekter han nå å snakke om, blant annet til Washington Post.
Nylig gransket storavisa DeSantis rolle i leiren. Som nyutdannet jurist og marineoffiser i 2006 ble den 27 år gamle DeSantis ansatt som juridisk rådgiver på Guantánamo. Året er blitt beskrevet som et av de voldeligste årene i fengselets historie, blant annet grunnet tre kontroversielle dødsfall. Amerikanske myndigheter hevdet tre menn hadde «tatt sine egne liv i en angivelig selvmordspakt», ved henging. Flere har bestridt dette og hevdet at de tre faktisk døde grunnet «avhør som gikk for langt».
DeSantis skal, følge blant annet The Guardian, ha jobbet med etterforskningen av nettopp denne saken.
Han har også vært sentral i et annet omstridt tema på Guantánamo: tvangsmating. I 2006 startet et stort antall fanger å sultestreike. For å hindre at de døde, ble de fastspent til en stol og tvangsmatet gjennom en slange inn i nesa og ned i spiserøret. Prosessen er ifølge FNs manual for etterforskning av tortur, Istanbul-protokollen, å regne som tortur.
– Avslørende stillhet
Klassekampen snakker om DeSantis og tvangsmating med den anerkjente Guantánamo-advokaten Clive Stafford Smith. Smith har representert et stort antall fanger gjennom årene og var sentral i den juridiske prosessen som tvang USA til å gi advokater tilgang til Guantánamo.
– Bare det faktum at DeSantis ikke vil snakke om dette, og ikke er villig til å ta sterkt avstand fra tvangsmatingen, sier oss i virkeligheten mer enn nok, sier advokaten og aktivisten til Klassekampen.
DeSantis har ikke uttalt seg om tvangsmatingen når dette nå har blitt et tema. Men i et tv-intervju fra 2018 fortalte han at han ga fengselsledelsen juridiske råd om fangenes sultestreiking.
– Kommandanten ville vite «hvordan bekjemper jeg dette?» Så en av oppgavene som juridisk rådgiver var å liksom si «hey, du kan faktisk tvangsmate [dem]», sa DeSantis for fem år tilbake.
– Det er ille nok at vi har hatt presidenter som har autorisert tortur. USA trenger virkelig ikke en president som faktisk var del av torturprosessen på Guantánamo, sier Smith om DeSantis og hans ventede lansering av seg selv om presidentkandidat.
Fanget: 30 menn holdes fremdeles på Guantánamo. Halvparten er erklært uskyldige og klare for løslatelse, med kan ikke dra av ulike årsaker. Foto: Sylvie LANTEAUME, AFP/NTB
Kidnappet og holdt i 20 år
Etter å ha gjennom årene fått 70 fanger løslatt fra Guantánamo, har Smith sett og hørt mye.
Han erkjenner at sultestreik er et vanskelig tema, for han vil jo ikke at klientene skal sulte i hjel. Men han understreker at tvangsforingen er ansett som tortur og beskriver prosessen på Guantánamo som eksepsjonelt «grotesk og smertefull». Tvangsmatingen ble brukt til skrekk og advarsel, for å få slutt på protestene.
Den siste Smith har fått løslatt, heter Ahmed Rabbani.
– Han sultestreiket i syv og et halvt år, som må være verdensrekord, sier Smith.
Ahmed Rabbani ble i likhet med sin bror Abdul kidnappet og holdt uten lov og dom i 20 år. Det er en skjebne de har delt med svært mange på Guantánamo, der det overveldende flertallet var og er uskyldige.
Taxisjåføren Ahmed ble like etter 11. september-terroren hanket inn av pakistansk politi, som fikk en klekkelig dusør av USA. Dette skjedde mange – men Smith kaller Ahmed Rabbanis historie «eksepsjonelt sjokkerende».
– Han hadde akkurat giftet seg. Og uten at de visste det, var kona nettopp blitt gravid med deres første barn. I 20 år på Guantánamo hadde Ahmed en sønn som han ikke hadde fått røre ved.
Pakistan og USA påsto at Rabbani var en kjent terrorist ved navn Hasan Gul. Rabbani ble tatt til et såkalt dark prison (hemmelig, irregulært fengsel drevet av CIA, journ.anm.) i Kabul, forteller advokaten, før han fortsetter:
«USA trenger virkelig ikke en president som var en del av torturprosessen på Guantánamo.»
— Clive Stafford Smith, advokat
– Der ble han utsatt for ubeskrivelige former for tortur, i ett og et halvt år.
Etterpå ble han flydd til Guantánamo. I løpet av tida der fant Smith ut at den virkelige Gul for flere år siden hadde blitt pågrepet av USA og brakt til det samme «svarte fengselet» som Rabbani. De to var der samtidig.
– Men Gul samarbeidet og ble løslatt! Han ble drept av en drone i 2012, sier Smith.
På det tidspunktet hadde Rabbani allerede sittet innesperret på Guantánamo i nesten ti år. Likevel skulle det gå ti år til før han ble frikjent og løslatt, i februar i år.
– Det tok en evighet å få ham ut derfra. I stor grad fordi USA var så flau over å ha tatt feil av ham og torturert ham, mener Smith.
– Mishandlingen vedvarer
Nå er Rabbani i Pakistan og skal i dag holde sin første utstilling, med kunstverk han laget i fangenskap. Men 20 år med isolasjon, tortur og sultestreik har satt spor, sier Smith. Bare flyturen til Pakistan var en enorm påkjenning – med hette over hodet, fastlenket, inne i et stort militærfly.
Smith forklarer at USA insisterer på å returnere fanger på samme måte som de ble hentet inn. For tre av fangene som på papiret er klare for løslatelse, er dette så retraumatiserende at de ikke klarer å dra. For resten av de som er klare for løslatelse, handler det om at de kommer fra det konfliktfylte og ustabile Jemen – og at USA ikke har funnet alternative land å sende dem til.
Mishandlingen på Guantánamo fortsetter, understreker Smith.
I mars publiserte FNs menneskerettighetsråd et illevarslende brev av sju FN-eksperter. De kritiserte den utilstrekkelige medisinske behandlingen som gis til internerte og bemerket «systematiske mangler». I april gjentok Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) FN-ekspertenes bekymringer og oppfordret USA til å «finne tilstrekkelige og bærekraftige løsninger».
– Guantánamo er «essensen av et lovløst sted», sier Smith til Klassekampen.
De fleste u-land bruker mer på å betjene ekstern statsgjeld enn på sitt eget helsevesen.
Grace Blakeley, britisk økonom
SNART KONKURS: I en kiosk i Sri Lankas hovedstad Colombo selges det sjømat. De drastiske prisøkningene i landet har drevet fram en samfunnskrise, skriver artikkelforfatteren. FOTO: ISHARA S. KODIKARA, AFP/NTB
Verdens u-land befinner seg nå midt i en gjeldskrise som kan bli like gjennomgripende som den vi opplevde på 1980-tallet. Da pandemien herjet med verdensøkonomien i 2020, erklærte Zambia og Libanon at de ikke var i stand til å betale det de skyldte kreditorene sine, et varsel om at disse landene teknisk sett var på randen av økonomisk konkurs.
I frykt for at mange andre land ville følge etter, ga flere internasjonale finansinstitusjoner midlertidig utsettelse på nedbetaling så lenge nedstengningene varte. Men denne politikken utsatte bare en reell reaksjon. Da gjeldsmoratoriet tok slutt, vaklet verdensøkonomien fortsatt på knivseggen. Den ujevne gjenoppbyggingen, sammen med Ukraina-krigen og klimakrisa, har ført til stagflasjonskrise i et omfang vi ikke har opplevd siden 1970-årene.
Mange fattigere nasjoner klarte derfor fremdeles ikke å tilbakebetale gjelda si. I fjor ble Sri Lanka varig ute av stand til å dekke forpliktelsene sine, da inflasjonen førte til valutafall i tillegg til at de drastiske prisøkningene drev fram en samfunnskrise. Så, i desember, erklærte Ghana at de ikke var i stand til å betale sine internasjonale kreditorer, etter at landet har gjennomgått en dyp økonomisk, politisk og sosial krise. Investorene har nå blikket rettet mot Pakistan, verdens femte mest folkerike land, som neste land som risikerer økonomisk konkurs.
15 prosent av verdens fattige land har faktisk allerede gjeldsproblemer, og 50 prosent av alle utviklingsland står i fare for å ende i gjeldskrise. FN-konferansen om handel og utvikling anslår at utviklingslandene vil bli nødt til å bruke til sammen 800 milliarder dollar på gjeldskostnader de neste årene.
Og 62 prosent av utviklingslandene bruker nå mer på å betjene ekstern statsgjeld enn de gjør på helsevesenet sitt.
Hittil har internasjonale finansinstitusjoner, som Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken, vært de første til å reagere. Disse institusjonene iverksatte gjeldsmoratoriet etter pandemien, utstedte en ny runde med «spesielle tegningsrettigheter» for å hjelpe fattige land å få tilgang til utenlandsk valuta og forhandler nå om kriselånavtaler med stater som Ghana og Sri Lanka.
Forrige gang disse institusjonene sto overfor en så omfattende krise, var i 1980-årene, da USAs sentralbanksjef Paul Volker satte opp renta i landet som respons på inflasjonen. Økte lånekostnader skulle gjøre det mulig for makthaverne å skape en nedgangstid som kunne disiplinere den nasjonale arbeidskrafta og gjøre det lettere å innføre en nyliberal politikk.
En annen følge av det såkalte Volker-sjokket var at lånekostnadene skjøt i været for fattige land. På grunn av renteoppgangen måtte mange fattige stater be de internasjonale finansinstitusjonene om hjelp.
Beleilig nok gjorde gjeldskrisa i 1980-årene det mulig for de internasjonale finansinstitusjonene – under veiledning fra USA – å tvinge den samme nyliberale politikken på den fattige verden som den de innførte i de rike landene. Med kriselånene fulgte strenge vilkår. Stater som lånte fra IMF og Verdensbanken, måtte privatisere statseid industri, deregulere finanssektoren og kutte i subsidiene til grunnleggende nødvendigheter, som matvarer og drivstoff.
Resultatet var en skarp økning i ulikheter over hele linja. I noen land var låneprogrammene så katastrofale at de etterlot seg et permanent arr, førte til langvarige økninger i fattigdommen og begrenset den økonomiske veksten.
«I et optimistisk scenario kan fattige land utnytte rivaliseringen mellom Kina og Vesten»
I dag står verdensøkonomien overfor en lignende situasjon. Arbeiderne i den rike verden får skylda for inflasjonen, som drives fram av globale faktorer, og sentralbankene forsøker å disiplinere arbeidskrafta ved å sette opp rentene for å øke arbeidsledigheten.
Høyere renter gjør det igjen mye vanskeligere for fattige land å betjene gjelda si og skyver mange nasjoner til sammenbruddets rand.
IMF og Verdensbanken påstår igjen at de kommer til unnsetning med kriselånprogrammer knyttet til strenge vilkår. Land som Ghana blir tvunget til å innføre en politikk med permanente innstrammingstiltak mens de betaler tilbake lånene.
Som vi har sett i den rike verden, er denne innstrammingspolitikken stort sett kontraproduktiv. Ved å redusere investeringene, for ikke å nevne øke fattigdommen, vil de begrense etterspørselen og føre til lavere statsinntekter på lang sikt. Likevel har ikke de internasjonale finansinstitusjonene og de vestlige nasjonene som støtter dem, noen andre løsninger.
De fattige landene er imidlertid ikke like avhengige av vestlige kreditorer i dag som de en gang var.
For det første har mange stater lånt mer fra nasjonale kreditorer, som pensjonsfond. Ghana skylder for eksempel store beløp til nasjonale investorer. Dette reduserer avhengigheten av Vesten, men innebærer også at de økonomiske problemene kan sende sjokkbølger gjennom det nasjonale finanssystemet.
For det andre har Kina seilt opp som en av verdens største internasjonale långivere gjennom de siste tiårene. Kina er den største kreditoren til flere stater, for eksempel Zambia.
Kinas økte betydning har ført til fastlåste gjeldsforhandlinger. Verken den kinesiske staten eller de vestlige finansinstitusjonene ønsker å skrive ned gjelda når alle innsparinger bare vil gå til å tilbakebetale andre kreditorer. Kina har heller ingen påvirkning på hvilke pakker som tilbys de gjeldstyngede landene gjennom finansinstitusjonene. Kina er med rette bekymret over disse institusjonenes respons på krisa, gitt at pakkene sannsynligvis vil gjøre det vanskeligere for lånerne å betale tilbake gjelda på sikt.
I et optimistisk scenario kan fattige land utnytte rivaliseringen mellom Kina og Vesten for å få bedre vilkår. I et pessimistisk scenario kan landene bli sittende fast mellom to gjenstridige grupper av kreditorer som ikke vil forhandle med hverandre. Hvilket scenario som vil råde, er i hovedsak avhengig av om landene i det globale sør klarer å samarbeide for å fremme sine interesser.
Solidaritet i sør har historisk vært oppfattet som en trussel mot den rike verden, og USA har knust mange forsøk på å bygge en forenet front. Men ettersom USAs makt svekkes, og den amerikanske eliten er mest opptatt av de overlappende nasjonale krisene som rammer landet deres nå, kan dette være riktig tid for å prøve igjen. Som Ghanas karismatiske uavhengighetsforkjemper, Kwameh Nkrumah, en gang skrev: «Den mindre utviklede delen av verden vil ikke utvikles gjennom godvilje eller sjenerøsitet fra de utviklede statene. Utvikling er bare mulig gjennom en kamp mot de ytre kreftene som har sterk interesse i å holde denne delen av verden underutviklet».
