Leiligheten til Seher Aydar er plettfri. Det er reint, ryddet og friske planter på kommodene.

– Det er kjempetrist, sukker Aydar fra sofahjørnet.

Hun har hatt visning og gjør seg klar til å flytte fra det som har vært hjemmet hennes de siste fem årene, på Holmlia i Oslo. De fleste av Aydars bøker er ryddet bort i esker, men noen står igjen i bokhylla og på tv-skjenken. De mest radikale fikk hun beskjed av mekleren om å ta bort.

Denne helga samles Rødt til landsmøte, og interessen i offentligheten er uvanlig stor: Vil partiet gå inn for å sende våpen til Ukraina? Seher Aydar representerer fløyen som håper svaret blir «ja». Hun er stortingsrepresentant for Oslo og sitter i partiets sentralstyre – selv om planen aldri var å bli politiker. Som ung likte hun ikke politikere, og fortsatt gjør det litt vondt av og til å innrømme at det er det hun må kalle seg selv i dag.

– Jeg er jo vokst opp med en smule politikerforakt. Ikke noe sånn kjempevoldsomt og stygt, men jeg stolte ikke på dem, sier Aydar.

Når hun heller i kaffe eller gestikulerer med armene, legger man raskt merke til tatoveringene. De på hendene er små, men betyr mye for Rødt-politikeren. En er formet som en sol, som symboliserer vår.

– Det er som kurdisk nyttår, newroz . Da blir det ny tid, nytt lys. Sola symboliserer varme og ild, som er styrke, forklarer hun.

Aydar viser stolt fram tatoveringene, men unnskylder seg for at hun glemte å ta på den rosa neglelakken hun ofte har til dem.

Svett av forventninger

På stueveggen henger et fargerikt brodert bilde av kunstneren Frida Kahlo som mora hennes har laget. Mora til Aydar var aleine med tre døtre, og kom til Norge uten utdanning og uten å kunne språket. Familien bosatte seg i Fredrikstad, hvor mora jobbet på sykehjem og tok ekstravakter for å få det til å gå rundt. Da Aydar ikke tok utdanning etter videregående, fikk hun høre det.

– Det var ikke populært. Ikke fordi alle må ta utdanning, men heller det at alle må ha et yrke. Mamma sa «Seher, jeg hadde gitt så mye for å ha de samme mulighetene som du har, og du bruker dem ikke». Det tror jeg hun synes var veldig vanskelig å forstå, og det skjønner jeg jo, forteller hun.

Tenårings-Aydar svarte ofte tilbake med at man tross alt har en velferdsstat i Norge.

– Men jeg tror at for de som ikke er vokst opp i en velferdsstat, er det sånn at du føler du ikke må kaste bort mulighetene, for du vet aldri om du får en til, sier hun.

– Mamma sa «skaff deg en utdanning eller et yrke, så du har noe å falle tilbake på. Gjør hva du vil etterpå». Jeg gjorde altså ikke det.

– Hvorfor ikke?

– Jeg var kanskje sånn anti-forventnings-person. Det er så mange forventninger til hvordan mennesker skal leve livet sitt. Det at mennesker skal bli født, gå på skolen, så studere, finne seg en partner, helst gifte seg, få barn og bli gamle. Jobbe hele livet og så bli pensjonist. Jeg blir helt svett av å tenke på det! sier Aydar, og legger til:

– Men jeg ga heldigvis mamma noen grunner til å bli stolt likevel, så jeg er nok tilgitt, sier hun og ler.

Samtidig ligger det et alvor bak.

– Det å gjøre de tingene jeg gjorde, å ta risikoer, var noe jeg kunne gjøre fordi jeg bodde i Norge. Å ikke ha en familie som kan hjelpe deg hvis du holder på å falle økonomisk, det var realiteten. Kampen om velferdsstaten er derfor så viktig nå. Det at den driver og minsker, er det skumleste som skjer, sier hun.

Reddet fritidsklubben

Seher Aydar gjorde seg bemerket i valgperioden 2017–2021, da hun var første vara på Stortinget for partileder Bjørnar Moxnes. Før det var hun leder for Rød Ungdom fra 2012 til 2014.

Det hele begynte med en løpeseddel hun fikk i Fredrikstad, hvor det sto «Stopp krigen».

– Den var ikke pent laget eller noe sånt. Men den var fra Rød Ungdom, så jeg sjekket nettsida deres. Det sto noe om at de ikke liker å godta tingenes tilstand, og det kjente jeg meg veldig igjen i, sier hun.

16 år gammel meldte hun seg inn i partiet. Hun ville kjempe for lokalsakene – redde fritidsklubben, for eksempel.

– Og så klarte vi å redde den. Da husker jeg at jeg tenkte «det nytter jo»! Da ga politikken litt mer mening, på en måte, forteller hun.

Hun planla likevel ikke noen politikerkarriere. Men det bare ballet på seg.

Fortsatt sint

Det er travelt på jobb for tida, med både landsmøte denne helga og valgkamp rett rundt hjørnet. Seher Aydar ser fram til å fremme flere forslag innen helsepolitikk, men også når det gjelder Forskjells-Norge og boligpolitikk.

– Og når det kommer til debatten om våpenleveranser til Ukraina, kanskje?

– Man skal ikke stikke under stol at vi har en debatt innad i partiet, så jeg ser egentlig fram til å lande dette og så gå videre sammen.

Selv er hun for å sende våpen som ukrainere kan forsvare seg med.

– Jeg var imot det helt i starten, men er for det nå. Det handler om at jeg mener at hvis Ukraina skal forsvare seg, så trenger de våpen. Og jeg synes ikke det er riktig at imperialistmakter får viljen sin, rett og slett.

Russlands angrep på Ukraina fordømmes. Men at Norge og andre vestlige land ikke også reagerer på Tyrkias handlinger mot kurderne, skjønner hun ikke.

Aydar er som regel glad og sprudlende, ler og spøker ofte. Hun snakker med stort engasjement om folk og politikk, men når hun snakker om Tyrkia, blir hun opprørt.

Hun var sist i både Tyrkia og Kurdistan i 2015. Nå kan hun ikke reise dit på grunn av politikken, det kan bli for farlig for henne.

– Kurderhatet i Tyrkia er så dypt, og president Recep Erdogan slår hardt ned på alle som kritiserer ham, sier hun.

Aydar følger fortsatt nøye med på den politiske situasjonen. Med sin kurdiske bakgrunn opplever hun mye solidaritet i partiet sitt, men utad i politikken er det verre. Hun synes både Sveriges og Norges reaksjoner overfor Tyrkia, som blant annet ønsker flere kurdere i Sverige utlevert, er forkastelig.

– Jeg blir fortsatt sint av å snakke om det nå. Er vi kurdere virkelig så lite verdt? Det er så lett for dem å forhandle om menneskeliv. Så lenge de menneskene er kurdere, kan man bare kaste dem rundt, som kort du spiller med, sier hun.

Østkantjente

Seher Aydar er født i den kurdiske landsbyen Gunde Xofe i Tyrkia. Hun flyttet til Gressvik i Fredrikstad da hun var 11 år gammel, sammen med mora og sine to søstre. Seinere gikk turen til Oslo der politikerkarrieren skjøt fart. Det er egentlig i Groruddalen hun har bodd lengst, men holder nå til på Holmlia, i alle fall i noen uker til.

– Jeg elsker Holmlia, men det ble for håpløst med transporten her, særlig på søndager, sier hun.

Som stortingspolitiker må man regne med å reise svært ulike tider på døgnet, også helger. Det ble ikke lett med den lokale bussen.

«Jeg er jo vokst opp med en smule politikerforakt»

Men Aydar holder seg til østkanten og flytter til Oppsal. Hun vil være blant folk som kjenner samfunnsproblemene mest på kroppen, slik hun selv har gjort.

– Det er noe med å være rundt folk som kan ha kjent på litt av de samme problemene som deg selv. For eksempel med økonomi. Har man vokst opp med dårlig råd, vil man alltid tenke at man kommer til å ha dårlig råd. Jeg er stortingsrepresentant, men jeg kjenner på det fortsatt, sier hun.

– Hva er egentlig hjemme for deg?

– Det er interessant, jeg får ofte det spørsmålet. Hjem endres hele tida, det kan være så mye. Det er bygda der jeg ble født og byen jeg begynte på skole i for første gang, men det er også Fredrikstad hvor jeg fikk bestevenner som jeg fortsatt har i dag. Så jeg blir sånn: «hjemme er jo der man bor». Da blir det Oslo, sier hun.

Han som kjørte

– Hvordan var overgangen fra en liten kurdisk by i Tyrkia til Gressvik?

– Det er så rart, for man tenker at den skal være veldig vanskelig, men det var faktisk spennende. Mye var annerledes, men for barn er også mye likt, forteller Aydar.

Hun fikk raskt venner som inviterte henne hjem til seg, og som viste henne nye ting. Men hun forteller også om rasisme.

– Jeg kom til et sted hvor du kunne telle antall mennesker med brun hud, på én hånd, og det var en del «hakekors-rasisme». Lærerne skjønte det ikke helt hva de skulle gjøre med det, de hadde ikke vært borti det før, sier hun.

Derfor var det avgjørende at det også var folk som var snille og stilte opp.

– Da jeg spilte volleyball, og mamma ikke hadde lappen eller bil, så sa faren til en på laget at hvis vi kom til den bensinstasjonen, kunne han kjøre oss til den kampen og den turneringen og sånne ting, sier hun og tar en kort pause før hun legger til:

«Er vi kurdere virkelig så lite verdt?»

– Jeg har tenkt fy faen så viktig han var, og jeg husker ikke hva han heter en gang. Men det er så viktig med sånne folk.

Aydar ble altså møtt med både hakekorset, men også han som alltid kjørte dem. Det ble avgjørende for henne.

– Det er det å være ny i Norge handler om, spørsmålet er hvilke av disse delene du ser mest. Det ene kan du takle hvis det andre er til stede. Så et fungerende lokalsamfunn, de som gidder å ta den ekstra kjøreturen, som gidder å spørre, er så viktig, sier hun.

Fotball og politikk

Det ble ingen volleyball-karriere for Aydar, men politikeren er fortsatt svært sportsinteressert. Det er spesielt fotball som er lidenskapen.

– Et av de første gjennomslagene jeg har hatt på Stortinget, er at kvinnefotball skal vises på lik linje med herrefotball i EM og VM på tv. Det gjør at jeg kan se flere kamper uten å irritere meg, sier hun.

– Spiller du selv?

– Nei, på ingen måte. Jeg har ingen egenskaper som skal tilsi at jeg hadde klart å få en ball i mål. Men jeg er en god tilskuer.

Aydar tilhører ikke bare én by, og heller ikke ett fotballag. Det var lenge FFK Fredrikstad, men en dag under en FFK-kamp mot Vålerenga ble Aydar urolig. Fotballaget som hun lenge hadde heiet på, spilte en viktig kamp på stadion, men hun følte det ikke lenger. Hun kjedet seg litt og merket at det ikke var så viktig hvem av langene som ledet nå.

– Og det syntes jo, det var helt ille. En som sto ved siden av meg spurte «hva skjer med deg?» Det var ikke laget mitt lenger, sier Aydar.

Hun skiftet til Oslolaget Skeid etter å ha blitt invitert av noen venner på kamp. Hjertet banket i hundre, det var samhold og god lagsport. Da visste hun at det var rett.

– Laget ligger teknisk sett på Kjelsås, altså på feil side av bommen, sett fra et groruddøls-perspektiv. Men vi mener at vi er ekte Oslo øst, da, sier hun og ler.

Et lag hun tror hun kommer til å holde med livet ut, er det kurdiske fotballaget Amed spor.

– De ble nylig banka opp, faktisk, under en kamp med et tyrkisk lag. Fordi de var kurdere. Så det er mye politikk i fotball også.