Arkeologenes forhold til vikingtiden er hva jeg vil kalle et klassisk «double bind»-relasjon av motstridende budskap. Få er uenige i at vikingtiden bærer med seg mye grumsete bagasje. Vikinger bedrev vold og plyndring av hjelpeløse ofre, de var machomenn som utgjorde en bitte liten minoritet i samfunnet. Men i stedet for å skamme seg over dette, har dette blitt del av den nasjonale arven. Norge som kjempers fedreland kunne være stolt over disse voldsmennene, og brukte dem i oppbyggingen av sin nasjonale identitet. Dette var de eventyrlystne menn som erobret verden (selv om Leiv Eiriksson var islending).
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Hvor mye «viking» er du?
Dna-forskning
I våre dager har DNA-forskning gjort det mulig å spore enkeltmenneskers og folkegruppers arvemateriale tilbake til vikingtiden. For en mindre sum kan du finne ut hvor mye «viking» du er. Dette er et røft terreng, som gir god grobunn for høyreekstreme holdninger. Arkeologer som fant spor av steppeerobring av Europa fikk det gjengitt med overskriften «Steppe thugs pacified by the love of stone age women». Tilhengere av et hvitt Storbritannia har brukt genetiske analyser for å finne «den første brite» og argumentere mot raseblanding. Det er selvfølgelig ikke forskeres skyld at deres resultater misbrukes. Men hvor langt skal man gå for å motvirke at dette skjer?