Du kan bla til neste sideBla med piltastene

… film og debatt om rappande fedrar og søner.

Rørande rapp

Eg kjente meg enormt igjen og gret mykje, sa Lars Vaular om Runar Gudnasons ferske musikkdokumentar «Eg har ord».

Slik opna samtalen mellom dei to norske rapparane på Vega scene laurdag, der det var tett mellom musikarar i den utselde salen.

Rapp er ikkje det kulturuttrykket ein først tenkjer på som berar av dei såre kjenslene i livet, men kanskje er det litt annleis når utøvarane opererer i grenselandet mot konseptkunst – og når utgangspunktet er så personleg som her?

«Eg har ord» er Runar Gudnasons essayistiske og nærast eksistensialistiske dokumentar om kvifor og korleis livet endra retning, då han som nybakt far og filmstudent i Aalborg på slutten av 90-talet oppdaga dansk morsmålsrapp. Alle timane med opptak av den unge, danske rappscenen resulterte aldri i nokon film den gongen, men etter ein 20-årig karriere med Side Brok, har Gudnason redigert materialet og reist tilbake til Danmark.

Her møter han att fleire av (eks-) rapparane, som til liks med regissøren no er middelaldrande menn, for på drøfta kva rapp er og om det berre er ein kunstart for unge kamphanar eller noko ein kan driva med heile livet: Rasmus «Raske Penge» Poulsen meiner ja. Gudnasons vaksne son Sigurd, som heller lagar beats enn rim, er tvilande.

Forholdet mellom fedrar og søner vart eit naturleg midtpunkt i ein samtale som streifa over mange tema. Lars Vaular nikka attkjennande til Rasmus Poulsens vitnemål i filmen om at rappen vart ein måte han kunne kommunisera med foreldra sine på. Runar Gudnason fortalde at då Sigurd kom i ei livskrise under koronapandemien, var det å laga musikk saman botemiddelet han som far tydde til.

Filmen viser at musikk ikkje er universalterapi, men Vaular merka seg at samarbeidet mellom far og son avslørte fleire gripande sider ved forholdet deira.

– Samtidig som du viser omsorg for han, viser han omsorg for musikken din gjennom å «slakta» den.

Filmen inneheld komiske konfrontasjonar der Sigurd kritiserer farens intellektuelle tilnærming og stadige søking etter meining med ei kunstform der flow , «at det lyder fedt» og er «sjovt», er viktigare enn bodskap. Ein kvalitet Vaular fann att i arkivopptaka.

– Filmen er òg ei tidsreise til tida med hip-hop-jams i eit lite, veldig homogent miljø med 95 prosent gutar.

90-talsbilda osar av konkurranse, som alle tar på alvor. Men samtaleleiar Martin Bjørnersen peikte på at filmen berre i eitt glimt rører ved det «farlege», som for delar av utøvarane og publikum er ei viktig side av rappkultur, og som har ført rappen til medieoverskriftene i Sverige. Korleis forholda seg til banda mellom rapp og vald?

– Det er parallellar mellom gode rapparar og gode forfattarar vi av ulike grunnar ikkje kan lika som menneske. Det som for meg gjer det noko meir problematisk med rapp, er at kunstuttrykket kjem så tett på røynda i tid. Men all kunst skildrar kven vi er og korleis vi er, sa Gudnason til mykje nikking i salen.

Gudnason og Vaular var elles mykje samde om at imperativet om å vera ekte i rapp handlar om å driva «dønn ærleg skodespel», og at rapp og film difor overlappar på fleire interessante vis. Vaular kjem med «The Last Vaular Show» på kino i år, og rytmesansen i «Eg har ord» tydar på at Gudnason kan ha ein karriere som filmklippar, om han skulle ønskja.