Når Virginia Woolf i slutten av februar 1941 leverer siste versjon av sin roman «Between the Acts» til forlaget, vet hun at hun med det risikerer sitt eget liv.

Hun lever for all del i en farlig tid. I et halvt år har Nazi-Tyskland terrorbombet Storbritannia. Hun og partneren hennes står på Gestapos liste over briter som skal anholdes etter den planlagte invasjonen og hun bærer derfor alltid med seg en dødelig dose morfin.

Men med ferdigstillelsen av romanen følger en annen type trussel. Hver gang hun avslutter et skjønnlitterært verk, vet hun at en dyp depresjon venter. En måned etter at hun har fått romanen antatt, skriver hun til forlaget og vil trekke den. Ytterligere fire dager senere tar hun livet sitt.

Skrivingen var for Virginia Woolf en måte å fortsette å leve. Så lenge hun ikke var helt ferdig med et manus, så var hun heller ikke helt ferdig med livet.

Litteraturhistorien er full av manus som til forskjell fra Woolfs «Between the Acts» aldri fikk noen avslutning. Som oftest har det å gjøre med at døden tok pennen ut av forfatterens hånd og satte et punktum. For eksempel døde Charles Dickens med det halvferdige manuset til «Mysteriet Edwin Drood» i fanget. Ingen av Franz Kafkas romaner ble ferdigstilt før hans død.

Men i Kafkas tilfelle kan det for all del ha vært en strategi i seg selv. En del av fascinasjonen for forfatteres uavsluttede verk har jo med forventninger å gjøre – også forfatterens egne. Så lenge bøkene ikke er ferdigskrevne, så finnes det et uinnfridd løfte om et storverk. Som den franske symbolistpoeten Stéphane Mallarmé sa på dødsleiet om sitt uferdige verk: «Stol på at det ville ha blitt svært vakkert».

Kristoffer Leandoer har skrevet om overnevnte forfattere – og ytterligere et hundretall – i sin nye bok «Den oavslutade litteraturen». Leandoer er like belest som han er en dyktig stilist og boka er et fyrverkeri for hver og en som interesserer seg for forholdet mellom forfattere og deres verk.

Leandoer legger fram en rekke årsaker – foruten forfatterens frafall – til at et litterært verk aldri blir fullbyrdet. To av de viktigere heter forventninger og forskudd. Et eksempel er det litterære vidunderbarnet Stig Dagerman som i 1954 tok sitt eget liv, bare 31 år gammel. Etter fem usannsynlig produktive år ble han rammet av en lammende skrivesperre. Forventningene ble uoverstigelige. Den ene romanen etter den andre ble lovet forlaget, i bytte mot sjenerøse forskudd. Gang på gang mislyktes han og måtte full av angst be om nye penger. (Paradoksalt nok var kanskje den enorme økonomiske gjelden en måte å håndtere angsten som rev i ham – summen var jo i alle fall noe konkret.)

Et annet eksempel er poeten Bertil Malmberg (1889-1958), hvis vidløftige vaner og vanskelige alkoholisme krevde inntekter han ikke hadde. Malmberg var til forskjell fra Dagerman helt skamløs når han viftet med verk som «i prinsippet var ferdige», men som alltid lot til å trenge ytterligere ett forskudd for å ferdigstilles. Ofte eksisterte de bare i korrespondansen med forleggeren.

«Stol på at det ville ha blitt svært vakkert»

Nettopp titler som bare er tomme fasader, er fascinerende. Leandoer nevner blant andre Truman Capote (1924-1984), som hauset opp manus som bare eksisterte i idéverdenen. I flere omganger fikk Capote flere millioner kroner i forskudd for det han påstod skulle bli hans magnum opus, romanen «Answered Prayers». I over 15 år, fram til sin død, arbeidet han etter sigende intenst med manuset. I hans etterlatte papirer fant man bare tre usammenhengende kapitler.

Et annet eksempel på utlovede og myteomspunne verk, kan vi hente fra populærmusikken. Beach Boys’ album «Smile» ble annonsert i tiår, uten at låtskriveren Brian Wilson greide å ferdigstille det. Forventningene vokste og da Wilson ga det ut i sitt eget navn i 2004, forsvant også magien som hadde omsluttet det antatte mesterverket.

Også slike utsikter kan være en grunn til aldri å komme fram til en definitiv slutt.

Men en slutt trenger jo heller ikke være en slutt. Den britiske forfatteren John Fowles (1926-2005) lar sin roman «Den franske løytnants kvinne» få tre ulike avslutninger, der leseren selv får bestemme hvilken som er den rette.

Om noen av dem nå er det.

Også Fowles’ bestselger «Magikeren» fikk en tvetydig avslutning. Drøyt ti år etter utgivelsen var han djerv nok til å omarbeide den og utstyre den med en ny slutt. De som hadde elsket originalversjonen ble opprørt, men Fowles viste til Leonardo da Vinci, som hjemme hos en oppdragsgiver skal ha passet på å forbedre et portrett han tidligere hadde malt. Med andre ord: Bare fordi et verk har nådd offentligheten, behøver det ikke anses å ha fått sin endelige form.

Og slik er det jo på flere måter. En roman blir til for andre gang i møte med sin leser. Hvis romanen er god, fortsetter den dessuten å virke i leseren, selv etter siste side. Vi lesere er medskapere. Og, med hånden på hjertet, er slutten alltid så viktig for en roman? Ofte er avslutningen mer konvensjonell enn selve verket. Jeg får for min egen del tilstå at enkelte romaners avslutning har jeg tydelige minner om, men de fleste er nok spredt utover i glemselens skumringsland.