Tenk om», kan femåringer rett som det er innlede setningene sine med, og ut av de små, skravlende leppene spretter de utroligste scenarier. Tenk om det bor en bitteliten meg i en krok i kjelleren, med bittesmå møbler som er helt like våre møbler og som bare jeg kan se og … og … Så blir ungene større og snusfornuften tar dem, men de lurer oss ikke – innvendig og på mer stillferdig vis putrer fantasien fortsatt livlig der inne, hvis den bare gis spillerom.
For en lykke det er at det da fins forfattere som Julia Kahrs, som ivaretar ni til tolvåringenes leseglede og fantasi. På Roald Dahl-aktig vis griper Kahrs tak i de villeste og mest befriende «tenk om»-innfallene og drysser ut den ene fullstendig uforutsigbare, hjertevarme barneromanen etter den andre så det er en fest å lese.
Nå sist med «Noor og miniatyren» – en slags omvendt SVK-historie om de bittesmå utgavene av oss selv. Ifølge boka lever de rundt oss og følger oss i tykt og tynt, men det er de færreste forunt å få øye på dem.
Kahrs’ forrige bok , den skummelmorsomme sjarmbomben «Familien Brattbakk», var en fulltreffer. Den vant både Kritikerprisen og Brageprisen, og er fremdeles nominert til det meste annet som er å oppdrive av barnebokpriser. I årets Kahrs-bok, «Noor og miniatyren», finner vi riktignok ikke de samme sitrende skrekkaktige, infame bildene som i fjorårets bok (kannibaltema!), men den tar igjen på sjarmen. I romanens åpning er det desember, men ingen julestemning å spore. Hovedpersonen Noor og faren har flyttet igjen, og Noor har prestert å melde seg på skolens juleshow, uten en eneste plan eller et eneste «talent». Redningen dukker opp en kveld mens de pakker ut esker og pikkpakk og Noor tar turen ned i kjelleren. Her kommer hun over noen ørsmå møbler, og blant dem, en egen, lur og rådsnar miniatyr av henne selv. Miniatyren blir en medspiller og en våpendrager, en som forsterker de beste sidene i henne selv og som hjelper henne å le av de mindre gode. Forklart slik høres det i overkant oppbyggelig ut, men plotet er så livlig og overskuddspreget at fortellergleden vinner.
Kahrs skyr ikke det tunge og traurige, heller ikke i «Noor og miniatyren»: Her fins ensomhet og tilløp til mobbing, skolevegring og et omsorgsløst hjem, en far som ikke faller til ro noe sted, uroen «følger ham som en skygge». Til tross for dette er romanens grunntone lys og humoristisk, og en av grunnene til dette er at Kahrs har utstyrt hovedpersonen med et formidabelt indre skyv og vilje. Elleve år gamle Noor er ukonsentrert og overmodig, frekk i replikken, krevende og oppfinnsom, og når hun får miniatyren på laget, gnistrer det.
Slik sett er boka en videreutvikling av barnelitteraturens rikholdige bruk av «usynlig venn»-motivet, men tankene mine gikk også til en barnslig utgave av John Ajvide Lindqvists vampyrer i folkhemmet og til det beste fra NRKs julekalenderunivers, med en kriminalgåte som bonus og dramaturgisk motor. Hyperrealisme møter magi, og bak den flate hverdagens brødskiver og melkeglass finnes det et fargerikt og fantastisk lag av noe overnaturlig; en verden å hente trøst og vennskap i. Gjennom det magiske viser Kahrs de unge leserne at det bor mer i oss enn vi tror, og at det gjelder å få øye på de uoppdagede sidene i oss selv. Og selv om plotet mot slutten tar noe overhånd og romanen får et hastigere preg, lander det hele stødig og godt.
Tiåringen hjemme konkluderer slik, helt enkelt: Den var superbra .