Vi hopper paradis etter et mønster tegnet på bakken i skolegården. Det er friminutt, og vi er to jenter som er opptatt med å hoppe etter tur uten å trø på strekene. Jeg hinker og hopper og prøver å holde balansen, hinker og hopper, hinker og hopper. Oppdager ikke skikkelsen som nærmer seg. Plutselig stopper jeg opp, blir taus. Skikkelsen er min far, som kommer bort til meg og snakker samisk i skolegården. Jeg stivner til, åpner ikke munnen. Ser bare taust i asfalten. Jeg skammer meg, svarer ikke, for jeg vet ikke hvilket språk som er lovlig i skolegården. En skole der ingen snakker samisk. Jeg får meg ikke til å svare på samisk, men jeg vet at jeg heller ikke kan svare på norsk til min far. Vårt hjemmespråk er samisk. Jeg blir reddet av skoleklokka som ringer inn til time.