Rødts stortingsrepresentant Mímir Kristjánsson var en av mange som engasjerte seg i debatten etter at Nasjonalmuseets Stina Högkvist hadde kalt Christian Krohgs «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» kolonialistisk. Redigeringen av Roald Dahls bøker har også ført til debatt, der mange har deltatt, blant andre ansvarlig redaktør Mari Skurdal og Sandra Lillebø her i Klassekampen. Lillebø framholdt at revideringene av Roald Dahls romaner «er til å miste pusten av». Ingvar Ambjørnsen, Tore Renberg og flere andre forfattere har også kastet seg inn i diskusjonen. Likevel har noen i ettertid hevdet at venstresida og kulturfolk bør være forsiktig med å delta i slike debatter, fordi dette er kulturkriger som bare tjener høyresida.
En interessant ordveksling om dette oppsto på en Facebook-tråd mellom universitetslektor og Rødt-politiker i Trondheim Ronny Kjelsberg og Mímir Kristjánsson. Kjelsberg mente disse debattene var «kulturkonservativ ragebait» – altså et åte som legges ut for å oppildne til raseri og hat. Han mente folk «som burde vite bedre», som Kristjánsson, burde være forsiktig med å delta. Slike diskusjoner passet bedre «i et smalt kunsttidsskrift».
«Det du egentlig sier er at fordi noen som er dumme i et kommentarfelt kan tenne på at jeg mener som jeg mener er riktig, så må jeg la være å mene det. Eller eventuelt skrive til et smalt kulturtidsskrift, der det farlige folket ikke får med seg hva jeg mener», svarer Kristjánsson.
«Vi må til det ytterste oppmuntre til dialog»
Kristjánsson har gode poenger, synes jeg. Hvis dette hadde vært fullstendig uinteressante spørsmål, hadde det vært greit ikke å delta eller holde seg tilbake, men dette er jo betydningsfulle saker, av stor interesse for intellektuelle, kunstnere og politisk interesserte. I tilfellet «Leiv Eiriksson»-bildet handler det om synet på det norske selvstendighetsstrevet og kanskje også litt om norskamerikanernes kamp for anerkjennelse i det amerikanske samfunnet, som var dominert av den britiskættede overklassen. Og sensitivitetsredigeringen av Roald Dahls bøker handler om åndsverk og ytringsfrihet, og i hvilken grad råskapen i kunstverk skal redigeres vekk.
I møte med debatt og strid om slike spørsmål kan ikke venstresida velge taushet eller å vende blikket bort. Dette er nødvendig kulturkamp. Vi bør derimot påse at debattene er saklige, med respekt for kunnskap og føres i full åpenhet, der alle har talerett. Vi må til det ytterste oppmuntre til dialog og frimodighet, slik at vi unngår at standpunkter dyrkes fram i isolasjon under osteklokker og derfor ikke tåler konfrontasjon med en større offentlighet.
For øvrig synes jeg både debattene om Dahl og Krohg har vært interessante og livgivende. De har trukket mange med i et ordskifte om kultur og historisk arv. Og stort sett har ordskiftet – i hvert fall der jeg ferdes – vært drøftende og faktabasert. Noe polarisering har det vært, men slik er det alltid når noe står på spill. Fagfolk har også bidratt med vektige innlegg, for eksempel Knut Ljøgodt i Klassekampen og Øystein Sjåstad i Morgenbladet. Etter hvert har vi også fått en innføring i hvilke argumenter som brukes for å karakterisere Christian Krohg-bildet som kolonialistisk og et uttrykk for hvit makt, selv om jeg personlig ikke er helt overbevist.
Vi heier ikke på kulturkriger, men når ytringsfrihet og sannhetssøkende prinsipper er i spill, eller når vårt nasjonale selvstendighetsstrev, kolonialisme og rasisme står på dagsordenen, er vi selvfølgelig dypt engasjert i det. Og i slike spørsmål er det bare åpen debatt, kunnskap og sannhetssøking – dere alle bidrag er velkomne – som fører oss framover. Da blir vi alle klokere.