Selv om han synes det er teit, har Ole Giæver et nyttårsforsett.

– Jeg vil være mer sosial. Begynne å si hei til folk jeg kjenner.

– Sier du ikke hei til folk du kjenner?

Det er ikke det at Giæver ikke vil være hyggelig, men det krever noe av deg å være sosial, forklarer han. Du må mestre, kanskje til og med like, de små og trivielle samtalene. Ole Giæver gjør ikke det, men han er overbevist om at den sosiale kondisen, på lik linje med den fysiske, kan trenes opp. Det er planen i år.

Og sosial trening bør ikke være et problem. Giæver har bosatt seg på Nesodden, og når han skal inn til sentrum av Oslo, må han ta nesoddbåten. Der er det vanskelig ikke å treffe på kjentfolk.

Han høres kanskje ut som en sjenert type, filmregissør, manusforfatter og skuespiller Ole Giæver. Men Giæver oppfyller ikke alle kriteriene for en blyg karakter. Da han lanserte sin andre spillefilm «Mot naturen», der han selv spiller hovedrolla, figurerte han på filmplakaten – med rumpa bar og i fullt firsprang.

Akkurat nå er det hans nyeste film, «Ellos eatnu – La elva leve», som ruller på kinoer i hele landet. Mottakelsen av den samiske storfilmen om Alta-aksjonen har mildt sagt vært bra, men reisa har vært lang, både for filmen og for filmskaperen selv.

Gjennom filmen har Giæver oppdaget de samiske røttene i sin egen familie og kommet stadig nærmere det samiske i seg selv.

Fødselsdepresjon

På Nesodden åpner Giæver inngangsdøra til det hvitmalte rekkehuset uten at han har hørt ringeklokka. Det er ikke den sjette sansen som kicker inn, men erfaringsbasert kunnskap om akkurat hvor lang tid det tar å gå fra nesoddbåten legger til kai til man når døra til huset hans.

– Du er ikke allergisk, vel?

Giævers kulerunde og blå øyne har et snev av bekymring over seg. Han har litt dårlig samvittighet for å ha inkludert en katt i hjemmet han deler med kona og to barn. Både lillebroren og faren hans er allergiske. De kan ikke komme på besøk uten allergitabletter i lomma. Men den langhårede og bedagelige skogkatten spiller en viktig rolle i Giævers hverdagsliv. Den heter Tromsø.

– Det var familien som bestemte navnet, slik at hver dag når jeg kommer hjem, så kommer jeg hjem til Tromsø, sier Giæver og gliser.

Tromsø er byen han vokste opp i og i voksenlivet forlot. Han savner byen, men vil ikke flytte tilbake. Det vil bli litt som å flytte bakover i eget liv, forklarer Giæver.

I en alder av 45 år befinner han seg på et sted man kan kalle midt i livet. Han ser framover, samtidig som han uten store vansker kan framkalle seg selv som 17-åring, forstå de intense følelsene da og bruke det til å se seg selv her og nå.

Og akkurat nå står Ole Giæver i egen stue og nyter noe som kan likne vanlige arbeidsdager etter de intense ukene med lanseringen av sin siste spillefilm. Eller, «nyter» er ikke helt riktig. Til det er premieren enda for nær og følelsene knyttet til det litt vanskelig.

– Man tror at det å lansere en film skal føles forløsende, sier Giæver.

Han oppdaget tidlig i filmkarrieren at det ikke er sånn. Når du har båret på et prosjekt over lang tid, kan det å dele det med andre være en smertefull opplevelse.

– Jeg har tenkt at det kanskje er litt som en fødselsdepresjon, sier Giæver.

– Hva tenker kona di om at du sammenlikner en filmpremiere med en fødsel?

– Hun synes det er et godt bilde.

Og det er kanskje ikke så rart. Ole Giæver er gift med skuespiller Marte Magnusdotter Solem. Solem veit ganske mye om det å ha premierer, og etter å ha født de to barna deres, veit hun en hel del om det også.

Elsker – elsker ikke

Hele familien er egentlig en del av film- og skuespillerlivet. Solem er med i flere av Giævers filmer, og i filmen «Fra balkongen» bruker Giæver sin egen familiehverdag som utgangspunkt. I dette hverdagslivet dukker det opp et større spørsmål: «Når sluttet jeg å drømme om hvem jeg skulle bli og bare ble den jeg er?».

Det har vært en lang rød tråd i Giævers liv. Fra den unge, tidvis fortvilte drømmeren på leiting etter livets mening og til der han er nå, i fullt firsprang inn i nye prosjekter. Like fullt er drømmeren der. Den løper han ikke fra. Den løper han med.

– Å løpe er en del av arbeidshverdagen min. Den første timen når jeg løper, går tankeprosessen gjennom masse gørr og grums, ting man ikke får til, men så åpner det seg et rom av ideer og nye tanker.

Det var også slik han fant poeten i seg selv som 16-åring. Det var noe inne i ham som måtte ut. En natt begynte han å skrive.

– Da jeg printet det ut og holdt arket mellom hendene, var det forløsende. Litt som den følelsen du får etter å ha grått, minnes Giæver.

Det han først så på som terapi, ble etter hvert flere dikt.

– Det blei nok en identitet rundt det, at jeg gikk på videregående og liksom var en poet.

Han klarer ikke å holde smilet tilbake når han ser tilbake på poeten Ole på 16 år.

– Det var jo reelt, alle de følelsene, men kanskje også litt pretensiøst.

Diktene ble til boka «Elsker, elsker ikke». Giæver rødmer når diktsamlingen med ham selv på bokomslaget dukker opp i samtalen.

– Jeg blir flau.

– Det er mye kjærlighet?

– Har du lest den?

– Ja.

– Offffff.

Smilet til Giæver stivner litt, men løser seg fort opp i en latterkule. Flauhet til side: Boka er et av hans tidlige uttrykk for skapertrang.

– Alle må starte et sted. Jeg bruker boka som et eksempel på at det ikke er sikkert at det første du gjør, er bra. Dessuten må man kanskje gjennom det for å få ut det banale og det naive.

Og skal vi tro filmanmeldere seinere i Giævers karriere, er det nettopp de sterke følelsene han mestrer å formidle, ofte på en lavmælt måte.

Å bli sett, og å være fri

Ensomme rollefigurer er en gjenganger i Giævers filmer. De bærer kanskje på en sorg eller noe som er ubearbeidet.

– De kan føle seg hindret i å delta, eller at de er til skade for relasjonene de har, beskriver Giæver.

– Er du ensom?

– Ja og nei.

Han tenker seg om.

– Jeg har en familie jeg er takknemlig for og glad for å ha, men jeg liker å trekke meg tilbake i mitt eget hode. Der kan jeg være aleine.

Vi er tilbake igjen i nyttårsforsettet. Det at Giæver vil søke seg mot fellesskapet. Det strider litt imot hans natur, men han tror det er bra for ham. Litt tvangssosialisering, altså.

– Nå høres jeg nesten ut som en Tarjei Vesaas-skikkelse, men jeg har jo venner, bedyrer Giæver og forteller om firkløveret, en gammel gjeng fra Tromsø som møtes jevnlig.

«Jeg ville bli Brad Pitt.»

Det som kverner i hjernen til Giæver, er to viljer som kanskje barker litt sammen når de settes i bevegelse. Den ene viljen er behovet for å bli sett, den andre viljen er behovet for å være fri.

– Er du fri, så er du ikke forankret i noe, og vil du bli sett, så må du delta, og du må ha en relasjon med andre. De kreftene går ikke helt opp.

Giæver snakker om seg selv, men også om dype menneskelige behov alle har.

Da han var ung, forvekslet han i mange år det å bli sett med det å være berømt.

Drømmen om Brad Pitt

I perioden Ole Giæver skrev sine første dikt, gjorde han også noe annet. Han sluttet på videregående før han var ferdig.

– Jeg ville av karusellen.

Det var igjen denne følelsen, higenen etter «å bli noen» som fikk ham til å ta den radikale avgjørelsen. Han gikk inn i en tilværelse som varte i tre år, en periode hvor han gikk på sosialen, jobbet med revy og la på seg.

– Jeg trodde jeg var sløv, og fikk dårlig selvbilde. Det lå en mild depresjon over de årene.

Det Giæver ville, var å bli skuespiller. Han ville til Hollywood og søkte på skuespillerskoler i USA.

– Jeg ville bli Brad Pitt.

– Hva slags filmer ville du spille i?

– Alle filmene Brad Pitt spilte i.

Giæver ler av den unge gutten med de store drømmene som soste rundt i Tromsø. Men det var dønn seriøst.

At det å bli sett ikke var det samme som det å bli berømt, skjønte han først etter han begynte på Nordland kunst- og filmfagskole i Kabelvåg. Det ble et vendepunkt.

– Der skjønte jeg at jeg ikke var sløv, men at jeg ikke hadde hatt noe jeg var motivert for. Jeg ble dedikert, la om kostholdet, var på skolen nesten 24 timer i døgnet. Jeg fikk en enorm glede av å skape selv.

Spolt fram til nåtida har skapergleden blitt til filmer som har blitt vist på prestisjetunge internasjonale filmfestivaler. Og Giæver har etablert seg som en stemme i Film-Norge.

Men det kribler litt i beina hans. Han vil videre, bevege folk, kanskje pirke litt mer bort i større samfunnsspørsmål. Den siste filmen hans er et pek i den retningen han løper i nå.

En samisk film

Da Ole Giæver først tenkte på å lage en film om Alta-aksjonen, var det den kollektive krafta og solidariteten han først og fremst ville formidle. Men da Giæver snakket med tidsvitner fra aksjonen, endret det seg. Det gikk opp for ham hvor høy kostnaden hadde vært for det samiske folket. Når kampen om Altaelva var over, fortsatte den samiske kampen.

– Altasaken var et vendepunkt. Det handlet om retten til å være den du der. Det traff meg så veldig. Jeg forsto at om jeg skulle lage den, måtte det bli fra et samisk perspektiv, sier Giæver.

Men det er ikke bare å bestemme seg for å lage en film fra et samisk perspektiv.

– Jeg var i tvil om jeg kunne fortelle den historien. Jeg synes det var problematisk at jeg ikke hadde samisk bakgrunn.

I forarbeidet med filmen opplevde han at han likevel fikk en slags velsignelse av de rette folkene til å gå inn i arbeidet. Spesielt møtet med to tidsvitner fra aksjonen, som også sultestreiket, ble viktig for ham.

– Å lytte til Synnøve Persen og Jorun Eikjok har vært utrolig viktig.

Persen og Eikjok har også lest manus og kommet med tilbakemeldinger. Hovedspråket i filmen er nordsamisk og både foran og bak kamera er det samer. Dette, i tillegg til at Internasjonalt samisk filminstitutt er med på filmen, har gjort at «Ellos eatnu – La elva leve» ikke bare har blitt fortalt fra et samisk perspektiv, det er en samisk film.

Underveis skjedde det også noe med Giæver som har forankret filmen i ham på uventet vis.

En personlig reise

– Jeg oppdaget at oldefaren min snakket samisk, forteller Giæver.

Farsslekta til Giæver er fra Kjøllefjord, eller Gilivuotna på nordsamisk, i Finnmark. Dette er blant de hardest fornorska områdene i nord. Her ble det samiske først gjemt og etter hvert nesten glemt. For å finne det igjen må det nærmest manes fram.

I løpet av de fire årene Giæver arbeidet med filmen, jobbet han også for å lære seg nordsamisk. Han meldte seg inn i samemanntallet, og han fikk seg ei kofte.

«Jeg var i tvil om jeg kunne fortelle den historien. Jeg synes det var problematisk at jeg ikke hadde samisk bakgrunn.»

Under førpremieren i den vesla nordsamiske bygda Mazé hadde Giæver på seg kofta for første gang. Han tenkte mye på hvordan det ville bli å ta den på, og spurte Ella Marie Hætta Isaksen, som spiller hovedrolla i filmen, om råd.

Du må ikke tenke så stort på det. Bare ta den på deg, var Isaksens råd til Giæver. Han tok den på seg og ble usynlig.

– Jeg blenda helt inn. Alle på filmvisningen hadde på seg kofte, så det ble liksom ikke noe spørsmål om det.

Annerledes var det da Giæver tok den på seg 6. februar, på samenes nasjonaldag. Han satte seg på nesoddbåten med kofta på. Giæver skulle rett på visning på Klingenberg kino i Oslo.

– Det var så mange som gratulerte meg med dagen. Jeg var så synlig med den kofta.

Og for en som ikke helt har realisert nyttårsforsettet, er det å bli synlig på den måten både-og. Men å bli oversett treffer enda hardere.

Du er ikke same

Giæver liker ikke å lese anmeldelsene av filmene sine, i hvert fall ikke før det har gått ganske lang tid. Med en gang «barnet» er ute, skåner han seg litt. Men denne vinteren leste han en anmeldelse – en han måtte klage på. Morgenbladets filmanmelder skrev om filmen «Ellos eatnu» at «det er vanskelig å ikke se det som en slags ‘takk for sist’ fra nasjonen Norge at en så sentral del av norsk minoritetshistorie er det majoriteten som tar seg av».

– Det gjorde vondt på et personlig plan at noen avviste den prosessen jeg er i.

Han ga beskjed til avisa, som endret anmeldelsen på nett.

– Dette handler ikke bare om meg. Det er så mange som er i en liknende prosess, som strever med å anerkjenne eller finne tilbake til noe som har blitt tatt fra dem etter årevis med fornorskingspolitikk.

Ole Giæver har tatt et valg hvor han både vil finne et fellesskap i det samiske, men også erfare det norske minoriteter har erfart i hundrevis av år. Når du er synlig, kan du risikere å bli trakassert, men du kan også bli usynliggjort og oversett.

Dette tenker Giæver på, når han løper av gårde. Om du ser ham, så si hei.