I krigstid blir alle mulige forbindelser brutt, likevel er det nettopp i denne perioden vi forbauset og skrekkslagne legger merke til at tiden på en måte slutter ringer. Iblant kan helt hverdagslige scener i et hus, i en by, i et land, bekrefte dette. Naboen skal flytte den gamle moren sin, og hun er ikke helt klar over hvor hun er eller på hvilket sted. Hun sitter i en stol på trappeavsatsen mens sønnen pakker for reisen, og så utbryter hun plutselig, helt klar og fornuftig: «Er det krig, gutten min?» «Ja, mamma, det er krig», sukker han. «Mot fascistene?» fortsetter den gamle. «Ja, mot fascistene», bekrefter svaret, og moren snur seg likegyldig vekk. For henne har tiden blitt helt sammenpresset, livet mellom de to krigene – annen verdenskrig, den hun opplevde som barn og åpenbart nå spør om, og dagens russisk-ukrainske krig – er blitt nesten helt borte. Hun skal sitte der i stolen sin og leve i sin egen virkelighet, høre på at sønnen pakker tingene i esker, mens flyalarmen hyler utenfor. Fascismens kjerne har ikke endret seg, tiden har bare gjort en dreining, temaet danner igjen en sluttet ring.