Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Liberale verdier – eller propaganda?

Peder Anker (Kunsthistoriker)

RUSSISK BAUHAUS? VKhuTeMas-skolen var ikke liberal, skriver Peder Anker.

Stig Andersen mener i Klassekampen 18. februar at jeg «sklir på glattisen» fordi jeg ønsker at Arkitektskolen i Cooper Union i New York skal utsette sin store utstilling om VKhuTeMas-skolen. Denne «var i opposisjon mot ensrettende diktatur», mener han, og burde derfor feires. Det er sant at skolen tenkte nytt knyttet til estetisk formgiving, men det stemmer ikke at skolen var politisk liberal eller demokratisk. VKhuTeMas’ skoleledelse fulgte lojalt opp Lenins revolusjonære program. Selv om Andersen har rett i at flere betydelige kunstnere gikk ved skolen, blir det likevel en forherligelse av den å beskrive den som et «russisk Bauhaus».

Et viktig verktøy i Putin regimets propaganda er Sovjet-nostalgi. Sovjetperioden var god for alle land og folk som var underlagt Unionen, heter det, og her blir det gjerne lagt vekt på hvor godt ukrainerne hadde det. Undertonen i slike argumenter er at ukrainerne i fremtiden igjen kan bli lykkelige som en del av et Stor-Russland. Feiringen av VKhuTeMas-skolens angivelige liberale verdisyn er typisk for en slik nostalgi.

«Jeg er redd utstillingen passer Putin svært godt»

Det er historikeren Anna Bokov som er kurator for utstillingen, og hun har ikke tatt avstand fra hverken Putin eller krigen i Ukraina. Faren hennes, Andrey Bokov, er en av Russlands mest kjente arkitekter og en varm Putin-tilhenger som for tiden jobber som byplanlegger for russifisering av den okkuperte byen Mariupol.

Utstillingen vil finne sted i hjertet av Manhattan’s Ukrainian Village. For Cooper Unions ukrainske naboer er det en hån å måtte tåle Sovjet-nostalgi promotert av en kurator som ikke tar avstand fra krigen og som endatil er datteren til en i Putins indre krets.

All historie er refleksjoner over dagens spørsmål og verdier, og jeg er redd at utstillingen om VKhuTeMas som Cooper Union nå planlegger blir en fortelling som passer Putin svært godt. Jeg sklir ikke på glattisen. Det er Andresen som naivt skøyter i retning av Putin.

DebattVenstresida

En takk til Vardøger

Ola Bog (Oslo)

«Vardøger er i norsk folketro en varslende ånd, føreferd … usynlig vette eller spøkelsesaktig dobbeltgjenger som går i forveien for å varsle om en persons komme eller advare mot truende farer.» (Store norske leksikon/Wikipedia)

Vardøger er også navnet på et norsk marxistisk orientert tidsskrift som siden første utgave i 1969 har kommet med førti nummer. Nummer 39 kom på slutten av fjoråret, nummer 40 ble sluppet på et arrangement på Tronsmo bokhandel torsdag 9. februar 2023.

Der var det stinn brakke, og debatten foregikk i verdige, voksne former, i motsetning til arrangementet på alkoholserveringsstedet «Dattera til Hagen» på Grønland i Oslo i regi av avisa Klassekampen i forrige måned, der for eksempel paneldeltaker Boye Ullmann vifta med armer og bein og skar grimaser og avbrøt andre i eninga, og der avisas redaktør Mari Skurdal var partisk ordstyrer.

Vi anbefaler begge numra som kan skaffes via Tronsmo, det er god og nødvendig motgift i disse ensrettingas krigshissende tider.

Er ensrettingas vinder i ferd med å snu? Sikkert er det at de disse siste to numra av tidsskriftet Vardøger, de inntar to av de tre øverste plassene på Tronsmo bokhandels ti-på-toppliste denne uka. Vi har lenge nok blitt fora av NRK og VeBla og Co med et perspektiv så innsnevra at brønnfrosken er grønn av misunnelse her under stjernehimmelen.

Stor takk til artikkelforfatterne, her ved en av dem:

« I tillegg til krigens brutale ansikt, fores vi daglig med uthenging av vår alles hovedfiende nå: Putin. (...) Men å stille kritiske spørsmål om for eksempel det manglende karakterdrapet på vår egen Jens Stoltenberg, er ikke ‘lov’ .»

Forfatteren var Marielle Leraand: «Forsvar for whataboutism eller ‘hva-med-argumentasjon’. Søkelys på debattklimaet under Ukrainakrigen» i Vardøger 40 – 2023.

DebattKolonialisme

Takk til en svenske (!)

Halfdan Wiik (Bergen)

Jeg må innrømme at jeg ikke hadde tenkt på Christian Krohgs «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» som kolonialistisk. Bare som en litt komisk dyrking av dristige norske vikinger og mannsmot, typisk for sin tid. Men når det først er sagt, er det jo opplagt rett. Det var 1893, 400 år etter Columbus’ ankomst til den nye verden, og viktig å vise at våre norske erobrere var først ute og like barske som de andre. At millioner av mennesker måtte bøte med livet for barskheten og ekspansjonstrangen, var det ingen som brydde seg om. Selvfølgelig var det feil av Nasjonalmuseets svenske (!) avdelingsdirektør å ville gjemme bildet vekk på et lager. Vår mentalitetshistorie bør tvert imot fram i lyset. Men hun har gjort oss en tjeneste ved å hjelpe oss til å forstå at det er på tide å se på dyrkinga av Leiv Eiriksson o.l. med nye øyer. Takk, Stina Högkvist!