Johan Kvandal

«Complete String Quartets»

Engegård Quartet

Lawo

I Nils Grindes bok om den norske musikkhistorien er Johan Kvandal (1919–99) omtalt som neoklassiker med nasjonale elementer. I den siste utgaven befinner han seg i kapittelet «Med blikket bakover». I en annen bok, «New Music of the Nordic Countries», kalles musikken hans «Pure Cultivated Neoclassisism». I dette ligger at Kvandal skriver musikk som har en tydelig form, bygget på klassiske former, med klare temaer eller motiver som utvikles innenfor en vid tonalitet, ofte med fugerte partier.

Han driver ikke med krasse klanger og tolvtonerekker eller utforsker drastiske spillemåter. Han setter de musikalske komponentene i spill. Litt som Stravinskij, uten at jeg skal trekke den forbindelsen for langt. Poenget mitt er at kvartettene til Kvandal ikke blir et fluepapir som kleber til seg språklige utskeielser om den unge døde (Schubert), uendelige analyser om bruddet med tonaliteten (Schönberg) eller kampen med stoffet (sen Beethoven). Dette er utlegninger som av og til nesten overdøver musikken selv, og med all rett, selvsagt.

Derfor er det noe frigjørende ved å lytte til den første komplette innspillingen av Kvandals tre strykekvartetter. I tillegg kommer «Fuge» og «To norske danser», også for kvartett. Det som er slående er det selvsagte i komposisjonene: Den overlegne måten å komponere på, sikkerheten i utformingen, turneringen av temaene mellom instrumentene.

Disse kvartettene er musikantiske uten at de forfaller til underholdningsmusikk. Samtidig gir de innblikk i Kvandals utvikling som komponist fra den første, nesten Haydn-aktige kvartetten fra 1946, til den andre – den mest dristige fra 1966, som er blitt sammenliknet med Bartok – til den siste fra 1983 som framstår som en slags syntese.

Engegårdkvartetten spiller flott. De klinger nærmest som én klangkropp, noe som selvsagt også har med opptaket å gjøre. De har et driv i de hurtige satsene og en ro i de langsomme, og ikke minst en subtil klang. Ta den langsomme satsen i den tredje kvartetten som spilles som en adagio fra romantikken. Skjør klangbehandling, dvelende fraseringer.

Jeg sammenliknet med innspillingen til Oslo Strykekvartett på Naxos, som har en mer robust tilnærming, og ikke så impresjonistisk i denne satsen. Umiddelbart trodde jeg også at de spilte hurtigere, noe de langt fra gjør. De bruker minuttet lenger enn Engegård. Det viser igjen hvordan framførelser kan manipulere tidsfølelsen. At klokketid og musikalsk tid langt fra er det samme.

Dette er en viktig innspilling av stor kvartettmusikk av en stor komponist, med blikket bakover eller ei.