Energi- og klimakrisa tvinger politikerne til å stake ut en ny retning for næringsstrukturen i Norge. Det gjør at det dannes sprekker i gamle allianser – samtidig som nye allianser oppstår. Vil grønn og fossil kapital holde sammen? Kan Arbeiderpartiet finne en felles framtidsvisjon? Og kan miljøbevegelsen og fagbevegelsen endelig bli venner?

Norge og EU holder på å forhandle om en grønn industriavtale, med store konsekvenser for norsk næringsstruktur. EU er med god margin Norges viktigste eksportmarked og står for nesten 60 prosent av fastlandseksporten, og betydelig mer om man regner med olje og gass. Som et lite land formes norsk økonomi av hvilke varer og tjenester man kan eksportere. Regjeringen håper avtalen kan sørge for drahjelp for grønn industri som kan overleve etter oljealderen. Men forhandlingene trekker ut, da regjeringen krever at EU støtter fortsatt oljeleting – noe EU nekter.

Forhandlingene kan ses som en temperaturmåler for styrkebalansen mellom ulike interesser i den kapitaleiende klassen i Norge: Vil man risikere framtiden til kraftkrevende industri, fornybar energi og kraftteknologi for å sikre framtida for oljesektoren – eller vil det grønne næringslivet gi opp lojaliteten til oljenæringen?

Presset på politikerne er hardt, for flere politiske avtaler har de siste årene gitt nye forutsetninger for norsk industri. Først kom Stortingets feilvurdering med Oljeskattpakken i 2020. Resultatet ble en investeringsboom i norsk olje og gass, og en eksplosjon i både prosjekter og profitt for oljeselskapene. Andre næringer fikk lide, siden boomen var en sentral faktor bak Norges Banks renteøkning. Så kom brexit-avtalen mellom EU og Storbritannia, der de to partene avtalte toll på ti prosent på elbiler med batterier produsert i tredjeland – også Norge.

Men det kanskje mest illevarslende for norsk økonomi er den amerikanske lovpakken Inflation Reduction Act (IRA). Målet med pakken er å kutte utslippene fra amerikansk økonomi med 40 prosent fram mot 2030. For å få støtte i det frihetselskende USA, har man imidlertid valgt en annen tilnærming enn vanlig. I stedet for å skattlegge utslipp, gir man subsidier til klimavennlige investeringer. Man velger ganske enkelt å gjøre det «grønne» billigere i stedet for å gjøre det fossile dyrere. Ikke nok med at man subsidierer grønne investeringer, man gir også mer støtte til prosjekter med komponenter produsert i USA, og enda mer støtte hvis arbeiderne har tarifflønn. Et tydelig brudd mot USAs nyliberalisme, som har vært preget av frihandel og fagforeningsknusing.

«Norsk industri trues med å bli knust i konkurransen mellom EU, USA og Kina»

IRA har skapt krise i EU, ettersom europeisk industri nå ser at det er mer lønnsomt å flytte produksjon til USA. Frankrikes president Macron og Tysklands klima- og næringsminister Habeck ønsker nå at EU svarer med sin egen subsidiepakke til grønn industri. Hovedsaken er at en regel i klimapolitikken har nå blitt snudd på hodet: Ambisiøs klimapolitikk har nå blitt en konkurransefordel. EU, Kina og USA har begynt å konkurrere om hvem som kan bruke mest på omstilling.

De strategiske konsekvensene er enorme. Norge er for avhengig av eksportmarkedene for å kunne endre næringsstruktur på egen hånd, og man er nødt til å lande avtaler som skaper etterspørselen etter norske produkter etter oljealderen. Hvis USA og EU begynner å bruke tusenvis av milliarder dollar på å bygge grønne næringer, men samtidig stiller krav om at produksjonen skal skje i USA eller EU, har ikke Norge noen mulighet for å bygge sin egen grønne industri.

Derfor ligger det et hardt press på regjeringen for å søke ly under EUs klimapolitikkparaply – deres egne «Green Deal». Dette er formålet med den grønne industriavtalen. Det kunne vært enkelt, Norge kunne bare ha bøyd seg for EU og latt dem bestemme hvordan Norges økonomi skal utvikle seg. Men selvsagt er det ikke så enkelt. EUs Green Deal går ut på å slutte å bruke fossil energi, noe som står i direkte motsetning til den sterkeste økonomiske interessegruppen i Norge – oljeindustrien.

Derfor er forhandlingene mellom EU og Norge en måling av styrkeforholdene i den kapitaleiende klassen i Norge; vil det samlede næringslivet akseptere at framtida deres knyttes til oljesektoren? Sannsynligvis vokser kløften innen NHO i takt med at forhandlingene trekker ut. Bedriftene som ser muligheter med EUs Green Deal, er nok utålmodige etter en avtale, mens oljenæringen ser avtalen som en eksistensiell trussel.

Også regjeringen er splittet. I lekkasjer til Dagens Næringsliv framgår det at avtaleteksten har blitt sendt fram og tilbake mellom regjeringen og EU. EU vil at områdene i Arktis skal vernes mot oljeleting, og nekter å akseptere forslag om at Norge skal fortsette å lete etter og forsyne EU med olje og gass i framtida. Dette aksepteres av Klima-og-Miljødepartementet, som aldri ville ha med olje- og gassektoren i avtalen. Men Olje- og energidepartementet har derimot svart at EUs formuleringer er «ikke-akseptable». Konflikten reflekterer en kløft mellom ministrene: Mens klimaminister Espen Barth Eide og næringsminister Jan Christian Vestre har uttrykt store ambisjoner når det gjelder grønn industri, har olje- og energiminister Terje Aasland stadig vist en sterk lojalitet til oljeindustriens interesser.

Hvis leseren vil unnskylde en gutteromsreferanse: «Hver strid er vunnet før den er utkjempet», skrev Sun Tzu i boken "Krigskunsten". Det er stor enighet i EU om å omstille seg fra fossil energi innenfor en tidsramme som ikke tillater mer oljeleting. Krigen i Ukraina har fått EU til å øke tempoet i omstillingen. Norge er ikke med i EU, og EU vil ikke endre en så vesentlig del av sin politikk for å ta hensyn til avkastningen til Aker BP og Equinor. Særlig ikke når disse selskapene har hatt rekordprofitt i 2022. Equinor vil betale ut 155 milliarder til aksjeeierne – 55 milliarder mer enn de vil investere i grønn energi gjennom de neste 15 årene. Derfor er ikke spørsmålet hvorvidt EU vil akseptere Olje- og energidepartementets krav – men om den norske regjeringen vil la oljesektoren gå inn i solnedgangen alene, eller om den vil dra med seg resten av norsk industri.

Den industristrategiske situasjonen åpner for at venstresidas drømmeallianse, den mellom klimabevegelsen og fagbevegelsen, kan vokse seg sterkere. Men det vil kreve fornyelse, og det krever at man slutter å snakke og begynner å handle for å bygge tillit. Spørsmålet er om dagens ledelse i fagbevegelsen kan ta innover seg at det er nye tider. Kanskje må det et generasjonsskifte til. I stedet for å lytte til mer nyanserte stemmer (som det finnes mange av i industrien), har LO sentralt nektet å formulere en industripolitikk som viser vei ut av oljealderen. I beste fall kan de diskutere utvikling av grønn industri sammen med oljeindustrien.

Derfor ble det litt pinlig da en egen rapport kom fram til at det ikke er mulig å gjøre begge deler samtidig, ettersom oljesektoren er så stor at den begrenser utviklingen av grønne industrier. Som vi skrev om flere ganger da jeg jobbet for Manifest Tankesmie, finnes det ganske enkelt ikke nok sveisere, verft, strøm eller ingeniører til å bygge grønn industri når alle ressursene er opptatt i oljesektoren.

Lederne i industriforbundene taler oljenæringens sak, kanskje fordi debatten gjennom en årrekke har satt likhetstegn mellom industrivennlig og oljevennlig politikk. For å få troverdighet i egne rekker har fagforeningslederne blitt tvunget til å sverge lojalitet til oljenæringen. Et eksempel er lederen for Fellesforbundet, Jørn Eggum, en av de tydeligste forkjemperne for olja i Norge. Han kommer ikke fra sektoren selv, men er gullsmed. Da han skulle velges som leder i 2015, ble han noe nedlatende kalt «LOs gullgutt».

Venstresida og klimabevegelsen har en del av skylden for hvordan debatten har blitt. Mens venstresida den første delen av 1900-tallet har fokusert på å bygge velferdsstater med utvikling, arbeidsplasser og økonomisk trygghet, har "klimavenstre" de siste årene rotet seg inn i motvekst, vindkraftmotstand og småskala kooperativer – ideer som ikke har sjans i havet til å bli rullet ut i stor nok skala og tidsnok til å holde den globale oppvarmingen under kritiske grenser. Hvorfor skulle fagbevegelsen ha tillit til en slik bevegelse? Hvordan skulle fagbevegelsen kunne se noen annen framtid enn den som er basert på olje?

Heldigvis har det skjedd ting, og flere miljøorganisasjoner har nå begynt å formulere en ny og mer arbeidervennlig klimapolitikk. Det finnes nå initiativer for å formalisere og utvikle samarbeidet mellom klimabevegelsen og fagbevegelsen. Dessuten jobber deler av regjeringen på høygir for å utvikle grønn industri ved å bygge 30 GW havvind innen 2040, blant annet med kvalitative kriterier om lokal industriutvikling, 60 milliarder kroner til grønn industri over tre år, og et «grønt veikart» med 100 tiltak for å utvikle grønn industri. Kan man føye seg etter EUs krav og gå med på en industriavtale som kun handler om de grønne industriene, finnes det håp for norsk industri.

Fortsatt henger flere tunge bekymringsskyer over framtida. De fleste jobber i oljesektoren kommer i utviklingsfasen, når man driver letevirksomhet og bygger ut nye felt. Når utviklingen av nye felt stopper, er det derfor god grunn til å tro at det får betydelige konsekvenser på arbeidsmarkedet. Samtidig har vinduet for å utvikle grønn industri i Norge blitt betydelig mindre. Kina har vært i gang lenge, men Inflation Reduction Act har vekket den amerikanske grønne kjempen, og EU er ikke langt etter.Det er ikke mindre enn en tragedie at Norge har ventet så lenge med å diversifisere økonomien, at industrien nå trues med å bli knust i konkurransen mellom EU, USA og Kinas gigantøkonomier – eller å gjennomgå en smertefull og panikkartet omstilling.