Det er noen år siden Frederik Svindland i anledning antologien «Når verden plutselig forklarer seg for meg og andre leseropplevelser» yppa seg mot den norske kritikerstanden, som han mente var dårligere til å lese litteratur enn forfattere. Det ble debatt, kritikerne slo tilbake – jeg syntes den gangen det var vel fortjent på vegne av mitt kollegium. Men kanskje var det noe i kritikken? Vi har jo ulik smak, forfattere og kritikere ser fra ulike steder, og jeg banker hodet frustrert mot Svindlands «Dyrenes lykke», liksom for å oppfylle hans profeti. Akk ja!