Jeg skulle ønske jeg kunne love lysere tider og mer penger, men jeg må være ærlig på at tidene vi står i nå, er krevende, og at det reduserer handlingsrommet», sa helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol i den årlige Sykehustalen 17. januar. «Vi kan ikke gjøre alt. Det innebærer vanskelige prioriteringer», hevdet hun. Helsevesenet skal spare, og det begynner vi som arbeider der å bli vant til. Helt fra den ulykksalige foretaksmodellen ble innført i 2002, har vi måttet spare. Og som ofte før, går det utover de svakeste: barn, fødende kvinner, mennesker med psykisk sykdom, og gamle. Samtidig har antallet i administrasjonen øket med til dels svulmende lederlønninger.

I forbindelse med meldingen om nye innsparinger, sendte Klinikklederen ved Barne- og Ungdomsklinikken ved OUS nylig et brev til de ansatte. Det skal spares, derfor må ambisjonene nedtones. Vi skal ikke lenger være i verdensklasse, er budskapet videreformidlet fra direktøren på OUS. Nå skal det satses på at «det er godt nok». Nyfødtintensivavdelingen må kutte 20,5 millioner kroner, tilsvarende 26 sykepleierårsverk. Det vil merkes på en avdeling som ikke har hatt for mye fra før.

Behandlingen av landets sykeste nyfødte blir redusert. Som overleger ved nyfødtavdelingen ved Rikshospitalet/OUS i mer enn 30 år, er det dette som gjør mest inntrykk når Helseministeren sliper sparekniven for å ramme en gruppe, de nyfødte, som slett ikke kan planlegge sin fremtid selv. Barnesykepleier Vibekke Hesselberg ved nyfødtintensiv avdelingen til OUS spør i Aftenposten om dette eventuelt betyr at vi ikke lenger skal gjøre noe forsøk på å redde livet til premature barn som er født etter bare 23 ukers svangerskap. For nå skal ambisjonsnivået senkes, «godt nok» synes å være den nye standarden! Mange års investering i kunnskap og ferdigheter risikerer å forsvinne.

Det har gjennom årene vært mange kamper og betydelig arbeidsinnsats fra mange enkeltpersoner for å få bedre bemanning og heve kvalifikasjonen i nyfødtomsorgen både nasjonalt og ved OUS, for både sykepleiere og leger. I denne perioden har overlevelsen til syke nyfødte økt dramatisk. Men nye og bedre behandlingsmetoder har ikke kommet av seg selv.

Å behandle barn født etter bare 23 ukers svangerskap, barn med livstruende lungesvikt eller infeksjoner, eller barn med medfødte misdannelser, har krevet forberedelse, øvelse og planlegging, og utviklingen har skjedd til dels imot både faglig og administrativ motstand. Nå risikerer vi at gode tilbud reverseres. Fødetilbudet skal snevres inn, de svakeste nyfødte kan få dårligere behandling.

Det er egentlig ikke noe nytt at nyfødtmedisinen blir ofret. Det har aldri vært noen uttalt vilje blant norske helsemyndigheter til å satse på dette feltet. Bemanningsnormen har gjennomgående vært lav. Da nytt Rikshospital ble åpnet på Gaustad i år 2000 var hovedutfordringene både trangboddhet – arealet per seng var bare halvparten av det som da var internasjonal standard – og underbemanning, både blant leger og sykepleiere. Foreldreforholdene var også utilstrekkelige. Landets aller sykeste nyfødte fra hele landet ble tilgodesett med trange arealer. Her ble og blir de sykeste fra hele landet fortsatt behandlet av et personale med et stort engasjement. Vi er vant til å stille bak i køen.

«Norsk medisin er ikke i verdenstoppen»

Nyfødtdødeligheten er ofte blitt brukt som et indirekte mål på den sosiale standarden i et samfunn. I Norge har nyfødtdødeligheten falt jevnt og trutt, ikke minst på grunn av en velstandsøkning som alle har tatt del i. I 1960 var den 12 per tusen levendefødte. Det betyr at omtrent 720 nyfødte døde i Norge det året. Særlig på 1970 tallet ble nyfødtdødeligheten kraftig redusert, fra ti til fem per tusen levende fødte, altså 300 færre årlige dødsfall. Det var i den perioden norsk nyfødtmedisin ble etablert.

Grytten og medarbeidere viste i et arbeid fra 2017 at halvparten av reduksjonen i norsk nyfødtdødelighet mellom 1967 og 2012 skyldtes innføringen av tre til fire viktige behandlingsprinsipper – noen ble innført mot betydelig motstand. Fra 1980 til i dag har nyfødtdødeligheten blitt redusert med fire per tusen levende fødte. Det betyr at vi redder drøyt 200 flere nyfødte hvert år fra å dø i dag enn for 40 år siden.

Norsk medisin er ikke i verdenstoppen, bortsett fra på noen få områder, uansett hva OUS-direktøren og klinikklederen ved barne- og ungdomsklinikken skulle hevde. For å være i «verdensklasse», kreves det en helt annen satsning, noe som ledersjiktet ved OUS tydeligvis ikke er innforstått med. Ved å ty til trylleformularet «verdensklasse», tilslører man situasjonen og fritar seg fra ansvar til å satse på det som er nødvendig for å komme på det nivået. Det som er riktig å si, er at kvaliteten stort sett er høy. Det koster imidlertid både menneskelige og økonomiske ressurser for å nå et slik nivå, og ikke minst å opprettholde det.

Et foreløpig ubesvart spørsmål er hva som kommer til å skje både med motivasjon og holdninger hos helsearbeidere som nå ikke lenger skal sikte mot det beste, men skal lure på hva som er «godt nok». Det er grunn til å frykte svaret. Det er grunn til å frykte at OUS-ledelsens ambisjon kan bli skiltet som peker ut veien mot et dårligere offentlig helsetilbud, med økt risiko for et todelt helse- og omsorgsvesen.

Paragraf 4 i Lov om helsepersonell forventer av oss som helsearbeidere at vi skal utføre vårt arbeid «faglig, forsvarlig og omsorgsfullt». Helsejurister forteller oss at «faglig forsvarlig» er en minstestandard – vi fristes til å si at «godt nok» bare er nye ord for samme minstestandard. «Omsorgsfullt», derimot, legger lista høyere. «Godt nok» er ikke godt nok i et slikt perspektiv!

En regjering som har som mål å beskytte de svakeste blant oss, rammer nettopp disse. Det er de som ikke kan planlegge sin egen fremtid, kuttene i helsevesenet går utover. Har vi en regjering som har mistet kontrollen over helsevesenet? I så tilfelle er det kanskje på tide at de som styrer, finner seg noe annet å gjøre.