28. januar leverer Klassekampens hovedanmelder Tom Egil Hverven en sterk slakt av Nina Aspens norske versjon av den svenske boka «Livets tynne vegger» under tittelen «Feil på feil» og det uthevede sitatet «Setningene blir fullstendig ødelagt». Boka er «preget av en upålitelighet jeg sjelden har sett maken til», sies det.
Bommerter er det mye av i oversettelser. Det kryr av dem i vår hastverksrammede tid, og som anmelder kan ikke jeg dvele ved dem. Hvis man kjenner yrkets rammer og krav, og tenker seg inn i alle de fagområder en lavt gasjert yrkesoversetter må sette seg inn i – og glemme igjen – skal det ikke mye menneskelighet til å heller rette skytset mot en bransje der språkvask og korrektur blir stadig lavere prioritert og der det ytterst sjelden hyres fagkonsulenter, selv i sakprosa. Dette er et sosialt fenomen og bør være en sak for venstresidas dagsavis, om ikke for deres hovedanmelder som heller ser det som et individuelt problem, som noe «desto merkeligere» fordi Aspen har oversatt mye og vunnet pris.
Det viktige er likevel alvorsgraden av feilene. I et svar han skrev til forlagets inserat, regner han opp noen flere bommerter, men heller ikke de rettferdiggjør anmelderens forhånelse. Mest plass bruker han også i sin utdyping på oversettervalg han er uenig i. Oversettervalg å være uenig i, får jeg som leser se hele tiden. Rene vandaliseringer av stil og tone, i min oppfatning. Kroneksempelet her var at Aspen stokket om på orderekkefølgen og skrev at «Reven kom over gresset», ikke «Over gresset kom reven». Om anmelderen ikke hadde vært inne i originalen, ville han da ha stusset over tekstens «omsnuing av ordenes rekkefølge, uten tilstrekkelig grunnlag i originalen, [som] trekker oversettelsen ytterligere ned»? Boka «ramler nesten sammen i oversettelsen» er konklusjonen.
Men om den norske boka «ramler sammen» kan jo ikke Hverven vite hvis han allerede har lest og elsket seg inn i originalen, blitt ett med dens svenske stil og stemme. Anmeldere går lett i den fella når de skriver om ei bok de har et forhold til på originalspråket: De opplever oversettelsen som utro mot originalen. Altså utro mot anmelderens egen opplevelse av originalen. Men oversettelsen er en annen lesning og har med nødvendighet en annen stemme.
Oversettelseskritikk kan gjerne inkludere å påpeke bommerter og uheldig språk, men når det hevdes at ei bok faktisk er ødelagt, må irritasjonen over smårusket støttes opp av skikkelig argumentasjon, gjerne i et saklig tonefall. Hvervens driv mot invektiver og destruktive slutninger tyder på en mangelfull forståelse av oversettelse som praksis, som noe som foregår i en sosial ramme, og ikke minst at jobben innebærer subjektiv fortolkning av stil og tonefall. Vel lever vi i indignasjonens tid, men er det nødvendig å være så sint?
