Da litteraturprofessor Per Thomas Andersen i 2001 utga ettbindsverket «Norsk litteraturhistorie», fikk forfatter Cora Sandel (1880–1974) den plassen hun fortjener i den norske litterære kanon. Andersen framhevet henne som en av våre sentrale mellomkrigsforfatterne, på bekostning av tidligere yndlinger som Sigurd Hoel. Sandel var ikke forbigått. Debutromanen «Alberte og Jakob» fikk god mottakelse da den utkom i 1926 og ble anmeldt av framtredende litteraturkritikere – deriblant Sigurd Hoel selv. Likevel var det først fra 1990-tallet hun ble viet større litteraturvitenskapelig interesse.
Kanonkritikk er viktig. Men forkaster vi selve kanon, står vi nakne igjen.
Cora Sandels korte tid på tronen
Fokus