I innlegget «Ikke få panikk» 26. januar, responderer Ketil Stølen på min bekymring for ubegrenset frislipp av ChatGPT i klasserommet: «Valand har selvsagt rett i at robotene vil påvirke skrivekunnskapene og ikke minst måten vi skriver på, men at de vil utarme tankeferdighetene, mangler belegg.»

Vi kan alternativt snakke om skriving som redskap for læring , men bør også anerkjenne egen tekstskaping som redskap for den målrettede, utforskende tanken . En forskningsoversikt gjort av skriveforskerne Perry D. Klein og Pietro Boscolo viser at skriving gir et signifikant bidrag til elevers læring (2016). Integrert fagkunnskap er en forutsetning for faglig målrettet tenkning. Og for å tilegne oss kunnskap, må vi lære. Det gjør vi særlig godt gjennom å skrive.

Stølen foreslår å endre skriveopplæringen etter eksempel av hans eget fag, programmering. Skriveundervisningen bør ifølge Stølen legge «mindre vekt på form og langt mer vekt på argumentasjon, originalitet og personlig bidrag, at antagelsene er eksplisitte og meningsfulle, at litteraturen eller kildene man baserer seg på, er de mest relevante, og at samtlige kilder er angitt og riktig spesifisert.» Jeg vet ikke hvor oppdatert Stølen er på læreplanverket, men det er vanskelig å få øye på hvilke av disse ferdighetstypene som ikke allerede er tungt inne i dagens norskfag. Dessuten er problemet nettopp at språkroboten kan imitere argumentasjon, originalitet, personlig bidrag, og eksplisitte og meningsfulle antagelser. Hva Stølen mener med «mindre vekt på form» er imidlertid uklart siden «form» kan handle om alt fra rettskrivning til større tekststrukturer, og form kan vanskelig skilles fra innhold. Man kan ikke argumentere godt uten en hensiktsmessig utforming av argumentene. Man kan ikke resonnere og reflektere godt uten at setningene følger en hierarkisk, logisk innholdsstruktur.

Skriveroboter bør brukes i norskfaget. Men teknologi har sin fremste legitimitet i fagene når den kan bidra unikt på fagenes egne premisser . Her må de ulike fagmiljøene få rom til å definere både muligheter og utfordringer. Stølen skriver at programmererne på grunn av roboter, frigjøres for «mer krevende og utfordrende oppgaver». Men i sammenlikning med skriveopplæringen blir dette resonnementet en kortslutning. Vi frigjør ingenting hos elever dersom de ikke lærer seg skriveferdigheter på et visst nivå.

Vi kan ikke gi elevene mer utfordrende oppgaver uten at de besitter grunnlaget som kreves for å mestre slike oppgaver. Skriveoppgaver elever må mestre i norskfaget er allerede svært komplekse, nettopp på grunn av den teknologiske utviklingen. Tilfanget av tekster og hjelpemidler på nett tvinger læreren til å lage stadig mer utfordrende oppgaver for å sikre elevenes selvstendige arbeid. I norsk på videregående skal elevene gjøre rede for komplekse sammenhenger og kontekster, drøfte og resonnere med utgangspunkt i tekster fra ulike tider og i forskjellige sjangre, og de skal utforske både tverrfaglig og dypt, for å nevne noe. Vi kan ikke fortsette med å la vanskelighetsgraden øke eksponentielt i takt med KI-utviklingen som kompensasjon for å slippe roboten løs som fulltids elevassistent.

I kronikken min var imidlertid hovedpoenget at læreren må få bedre mulighet til å kontrollere og styre den digitale inputen elevene utsettes for i klasserommet. Studenters svekkede leseferdigheter og konsentrasjonsevne har vært aktualisert den siste tiden. Svekket konsentrasjons- og leseevne pluss fulltids tilgang til ChatGPT er lik svekkede, faglig målrettede tankeferdigheter – ikke hos alle, men hos mange nok til at det er riktig å kalle det et problem.