Siste kapittel i min fars lange liv startet med at han sommeren 2021 ramlet over sin egen rullator og knuste det ene øyet. Da hadde min åtti år gamle mor allerede vært sykepleier for ham en god stund. Hun hadde god trening. Fram til hun selv pensjonerte seg, hadde hun i tjue år vært hos sin skrøpelige mor to ganger om dagen, og etter hvert tre og fire, for å stelle og vaske. Det er ikke få årsverk innen eldreomsorg hun sparte kommunen for der.
Ved livets avslutning må generasjonen som bygde landet, fortsatt sitte og flikke på det, skriver Bjørn Ivar Fyksen.