Det er umulig å tro på vesentlige trekk ved den grønne satsingen til regjeringen, og det er vanskelig å forstå at regjeringen tror på den selv. Premisset er at verden, og Norge, må ta vare på både natur og klima – og at tiltakene ikke skal ødelegge for hverandre. Det er et godt utgangspunkt, men problemet er at klimapolitikken ødelegger naturen og koster altfor mye.

Norge har inngått en rekke viktige avtaler: På COP15 i Montreal i desember gikk Norge inn for å beskytte 30 prosent av verdens landområder og farvann innen 2030. På COP 27 i Egypt like før gikk regjeringen inn for å forsterke klimamålene ved å redusere utslippene opp mot 55 prosent innen 2030, sammenlignet med 1990-nivå.

Hvordan kan regjeringen støtte disse avtalene og likevel ignorere kjernekraft? Dette er den energiformen som gir minst arealtap og mindre utslipp av klimagasser enn alle andre alternativer. Dessuten gir den store industrimuligheter for Norge. EUs bærebjelke for bærekraft, den såkalte taksonomien, kom i fjor, og den er positiv til kjernekraft. Det samme gjelder FNs klima­panel, IPCC.

Regjeringens vesentligste planer peker likevel helt andre veier. Norge skal bli ledende innenfor havvind. Regjeringens ambisjon er innen 2040 å tildele arealer med potensial for 30 GW havvindproduksjon på norsk sokkel. Dette krever et sted mellom 1500 og 2000 vindmøller og et areal på størrelse med Vestfold. Hvordan har de tenkt å håndtere balansekraft og samvariasjonen med de andre vindkraftanleggene rundt Nordsjøen, uten skyhøye CO₂-utslipp? Hva med naturproblemstillingen? I praksis vil satsingen på havvind også sende oss sikkerhetspolitisk inn i klørne på Kina som kontrollerer 95 prosent av verdensmarkedet til en del kritiske innsatsfaktorer til hele fornybarenergien.

Norge skal også videreutvikle en lønnsom batteriverdikjede, som spenner fra bærekraftig mineralutvinning til resirkulering av batterier. Her blir man konfrontert med tollbarrierer, Kinas dominans i markedet og et energiregnestykke som Statnett stritter imot: «Kraftkrevende industri bør ikke etableres videre uten bygging av mer energiproduksjon.»

Norge skal videre utvikle en verdikjede for produksjon, distribusjon og bruk av hydrogen produsert med ingen eller lave utslipp, og bidra til å utvikle hydrogenmarkedet i Europa. Ubehagelige fakta er at produksjon av hydrogen gir et energitap i størrelsesorden 70 prosent, og at utslipp fra produksjon gir klimaeffekt med mindre man konverterer hydrogenet umiddelbart til syntetisk drivstoff eller lignende. Da trengs store energikilder. En hydrogenbasert økonomi uten kjernekraft blir ulønnsom.

Vi godtar at vi har dårlig tid slik FN sier at vi har, men når en har dårlig tid, blir beslutningene dårlige. Det er dette som skjer nå. Målsettingen om 55 prosent reduksjon av CO₂-utslipp i 2030 for Norge er teknisk umulig uten kjernekraft, selv om man ofrer natur for klima.

Ifølge tidsskriftet Science har ingen land redusert CO₂-utslippene raskere enn de som satset på kjernekraft, Uten kjernekraft må regjeringen gå inn for å flate ut eller redusere energiforbruket, og glemme energieksport. Verken Stortingsflertallet eller fremtredende miljøorganisasjoner, som Naturvernforbundet, Bellona, WWF eller Greenpeace, vil støtte dette, annet enn som tom retorikk.

Den moderne kjernekraften er allerede på banen med kommersielle reaktorer i drift i Kina og Russland, og rundt 2030 vil en rekke amerikanske og vestlige reaktordesign også komme i produksjon. Vi må gå inn for kjernekraft nå, ellers vil vi ha satt oss i en situasjon der konkurransekraften til norsk industri vil være sterkt svekket.

Det finnes en rekke seiglivede myter om kjernekraft. Vi er alle redde for risikoen, men den er nå blitt minimal langs alle relevante fysiske akser. OurWorldinData viser at ingen energiteknologier har lavere dødsrisiko enn kjernekraft, og med moderne kjernekraft er den ytterligere forbedret.

En faktor som ofte nevnes, er lagringen av avfallet. Noe som kompliserer dette i dag er at restmaterialet (avfallet) inneholder mer enn 90 prosent av restenergien, som i amerikansk kontekst vil tilsvare cirka 250.000 TWh – grovt regnet 1000 ganger Norges årlige energiforbruk. Ingen kaster «avfallet». Midlertidige lagre brukes fordi man vet at de reaktorene som er under utvikling vil kunne hente ut det meste av denne restenergien. Avfallet er derfor ikke avfall i klassisk forstand, men svært verdifullt restmateriale.

Når det gjelder tiden for lagring er det noen fakta folk må være klar over. I ti prosent av materialet fra en standard trykkvannsreaktor (den vanligste) finner man 99,5 prosent av radioaktiviteten. Etter 40 år med lagring er denne redusert til kun én promille. Likevel, fordi man har satt krav om at radioaktiviteten i materialet skal være omtrent null – til tross for at bakgrunnsstrålingen de fleste steder på jorden er mye høyere – må dette lagres i tusenvis av år.

Det er med andre ord regelverk, og i liten grad vitenskap, som gjør at lagringen skal vare så lenge. Dette, sammen med standardisert bygge­filosofi, gjør at Sør-Korea har langt lavere kostnader for kjernekraft enn USA – som er i ferd med å reevaluere sin regler nå.

Alt kjernefysisk avfall fra USAs kraftproduksjon siden 1960-tallet kan du plassere på en fotballbane 10 meter i høyden! Med de beste reaktorene under utvikling vil dette kunne reduseres med 98 prosent, til noe på størrelse med en enebolig.

Til sammenligning er avfallet fra vindkraft forventet å være 43 millioner tonn innen 2050. Også dette avfallet er beheftet med betydelige naturkonsekvenser. Det inneholder både tungmetaller, mikroplast og organiske forurensninger som må håndteres med forsiktighet.

Det hevdes at vi ikke har kompetanse på kjernekraft. Vi har hatt et miljø for kjernekraft i Norge, og vi har mye kompetanse rundt om i landet som kunne ha vært organisert rundt dette som et felles mål. Vi har imidlertid kjørt tankegangen fast i en fortelling som har agitert så kraftig for sol og vind at vi ikke føler oss beredt for å snu ennå. Men det må vi – dersom vi er seriøse.

Det hevdes at kjernekraft er dyrt. Kjernekraft har en gjennomsnittlig energikostnad på 30 øre/kWh i USA ifølge US Department of Energy. Kostnadene i Europa er i samme størrelsesorden. Havvind har en kostnad på 60–120 øre/kWh i tillegg til prisen på balansekraft, ifølge NVE. Prisen er dermed langt høyere, ettersom gass med CO₂-utslipp er den viktigste balansekraften i 26 OECD-land, ifølge fagjournalen Energy Policy. Fagjournalen Applied Energy hevder at vindkraft aldri vil bli bærekraftig grunnet behov for fossil balansekraft i de fleste land, enten direkte eller indirekte gjennom import.

«Vi kan ikke forstå at miljø­organisasjonene ikke fokuserer på kjernekraft»

Her ligger kjernen i problemet: Det satses på energikilder med lav energitetthet. Vi må gå motsatt vei. EROI ( Energy return on investments ) viser forholdet mellom den energien som produseres og den energien som er brukt i produksjonen, knyttet til metaller og alle andre «grønne» innsatsfaktorer med betydelig naturslitasje gjennom hele livsløpet. Ifølge en artikkel i fagtidsskriftet Energy er EROI mellom 4–16 for sol og vind, 55 for vannkraft og 75 for kjernekraft.

På 20 år har verden bare klart å øke andel fornybar energi som andel av totale primær­energi med fire prosent, til en kostnad på omtrent 27.000 milliarder kroner.

40 land på kloden satser nå på kjernekraft. I den siste budrunden i Polen i fjor kunne to av leverandørene tilby løsninger som gir mer strøm, over tre ganger lengre tid, med lavere investering og livsløpskostnader (inkludert avfallshåndtering) sammenlignet med de mest optimistiske havvindkalkylene – og uten behov for balansekraft.

I USA regner man at et 1 GW kjernekraftanlegg gir omtrent 750 faste arbeidsplasser og tre til fem ganger mer i støtteindustri lokalt. Dersom vi tar utgangspunkt i regjeringens satsing på 30 GW på havvind, kunne man regnet dette på plass med 21.000 arbeidsplasser i Norge på anleggene og nesten 100.000 arbeidsplasser totalt. Tall fra USA viser at dette er profitable arbeidsplasser. Staten slipper dermed mye av den ellers nødvendige subsidieringen av private aktører, der utbyggerne tjener de raske pengene mens kundene og samfunnet taper over tid.

På mange måter kan vi se på kraft som kritisk infrastruktur som en stat ikke kan ignorere. Bygger man store kjernekraftverk, må dette bli en statlig investering – og staten Norge blir sin egen assurandør. Bygger man i tillegg, eller istedenfor, små modulære reaktorer, kan de privat­finansieres og forsikres privat.

Vi kan ikke forstå hvordan natur- og miljø­organisasjonene sentralt ikke fokuserer på kjerne­kraft, da de har et mandat for å verne natur og miljø. Skal de begynne å kjempe for naturen igjen når den er nedbygget? Arne Næss sa at miljøvernerne skal være konsekvensorienterte da han satt i styret i Greenpeace. «Gaias» frontfigur, James Lovelock, proklamerte at atomkraft er løsningen på energiproblemet. Han trodde ikke på vind- eller solkraften. Han sa vi måtte være dypt bevisste entropiloven, som er grunnleggende fysikk og forteller om stadig tap av energi ved hvert ekstra trinn som kreves for å skape den.

I lys av dette kan ikke løsninger med lav energitetthet være løsninger i storskala: De tar for stor plass, krever for mye energi og materialer og ødelegger for mye natur. Den misforståtte grønne omstillingen i Norge vil føre til energipriser i størrelsesorden 3 kr/kWh (tysk prisnivå), erosjon av natur og miljø, ekstrem utbygging av nett og fallende konkurranseevne.

Vi hadde på 1970-tallet en debatt om vi skulle satse på oljeindustri i Norge, eller om vi skulle la utenlandske aktører som Exxon, Shell, BP eller andre være hovedaktører for norsk oljeutvinning. Som nå ville de fleste fortsette som før, men noen forutseende norske industriaktører og datidens Arbeiderparti-regjering gikk for en annen løsning. De ville bygge en oljeindustri under norsk flagg. Dette ble en suksess. I kjernekraften har vi en tilsvarende mulighet.

Det er virkelig på tide med en debatt basert på fakta og ikke ideologi. Vår påstand er at det finnes ingen rasjonelle argumenter mot kjernekraft i dag dersom en tar seriøst de bærekrafts­avtalene Norge har signert eller ratifisert.