Ikke siden krigsåret 1944 har det dødd flere finner enn hva det gjorde i fjor. For andre år på rad synker levealderen hos kvinner i Finland.
År for år stiger dødstallet i Finland i takt med at befolkningen blir eldre, skriver Yle. I løpet av 2022 døde om lag 63.000 personer, som er 5000 flere enn året før, ifølge Statistikcentralen.
Medlemmer i nasjonalforsamlingen i Peru har levert inn en erklæring med formål om å stille president Dina Boluarte for riksrett, ifølge Reuters.
Utviklingen skjer mens Peru er preget av store demonstrasjoner etter at Boluartes forgjenger Pedro Castillo ble avsatt i en riksrettsavstemning og pågrepet. Flere titalls personer er døde i demonstrasjonene.
Parat: En soldat går blant M1 Abrams-stridsvogner på Fort Carson i Colorado i USA. Innen de neste åtte månedene skal USA sende 31 M1 Abrams-stridsvogner til Ukraina. Foto: Christian Murcock, AP/NTB
Fem dager etter møtet på den amerikanske Ramstein-basen falt brikkene på plass. USA og Nato trosser tidligere bekymringer om å eskalere krigen med hensyn til leveranser av tyngre og mer sofistikerte våpen til Ukraina.
Russland svarte umiddelbart med nye rakettangrep mot Kyiv og andre byer i går.
Ukraina bekreftet onsdag å ha trukket ut sine styrker fra fronten ved saltgruva Soledar og eventuelt «kjøttkvern»-slaget om Bakhmut i Donetsk oblast (region) der begge sider har gått på tunge tap siden begynnelsen av januar. Det er i tråd med anbefalinger som kilder i Pentagon kom med overfor AP i begynnelsen av uka.
Nå legger Kyiv press på USA og Nato for å krysse ytterligere «røde linjer» for krigsstøtta.
– Vi må åpne for leveranser av langdistanseraketter til Ukraina. Det er viktig, sa Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj onsdag.
– Neste store hinder blir jagerfly, sier Yuryj Sak til Reuters. Han er rådgiver til forsvarsminister Oleksij Reznikov.
– Om vi får dem, vil fordelene på slagmarka bli enorme.
Det dreier seg ikke bare om F-16. Sak sier det er fjerde generasjon fly de vil ha.
«Leopardens flekker»
Med de nye våpenstøttepakkene tar Nato skrittet fra overveiende defensive til mer offensive våpen. Politisk og militær ledelse i Norge mener at skillet er «meningsløst», ifølge oberst Geir Hågen Karlsen, forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp) og tidligere forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) på Debatten. De trekker i stedet skillet ved strategiske våpen som kan ramme dypt inn i Russland.
Det følger av den glidningen som USA og Nato har foretatt, fra «Russland må ikke seire» til det udefinerte «Ukraina må vinne», slik blant andre Nupi-forsker Karsten Friis påpekte på Dagsnytt 18 onsdag da Norge meldte inn leveranser av Leopard.
Det skjer i forkant av en forventet våroffensiv fra de russiske okkupasjonsstyrkene – eller fra den ukrainske hæren, alt ettersom i hvilken retning krigen utvikler seg. De nye ladningene av stridsvogner, tungt artilleri og rakettsystemer vil uansett kreve en strammere samkjøring av leveransene.
Våpenlogistikk
Allerede i høst skrev New York Times at USA planla å sette opp en kommando i Europa for å strømlinjeforme bevæpning, trening og assistanse til Ukraina. Kommandoen skulle legges til den amerikanske hærens hovedkvarter i Europa i Wiesbaden i delstaten Hessen.
Generalløytnant Christopher T. Donahue som hadde ansvaret for den kaotiske evakueringen fra Kabul i august 2021, ble ganske omgående satt til å koordinere USAs militære bistand til Ukraina etter Russlands angrep.
Donahue, sjef for den 18. luftbårne divisjon, hadde kontakten med den ukrainske generalstaben og overoppsynet med treningen av ukrainske styrker på anleggene til USAs Europa- og Afrika-kommando.
Den finner sted i Grafenwöhr og Hohenfels i Oberpfalz, øst i Bayern, og i Baumholder i Rheinland-Pfalz vest i landet, ifølge militærtidsskriftet Stars and Stripes.
«Vi vil ha fjerde generasjon jagerfly.»
— Yuryj Sak, ukrainsk militær rådgiver
1. august ble en logistisk enhet flyttet fra Europakommandoens hovedkvarter i Stuttgart til Wiesbaden for å ta seg av leveringene av våpen.
Det omfattet da et lite arsenal av bærbare, varmesøkende Stinger bakke-til-luft-raketter, som fikk sin ilddåp mot sovjetiske Mi-24 Hind-kamphelikoptre i Afghanistan i 1986/87, samt M777 haubitser, Javelin FGM-148 panservernmissiler og det langtrekkende, mobile artillerisystemet M142 HIMARS (High Mobility Artillery Rocket System) og droner.
Det gjør at Ukraina allerede i dag er tungt rustet på enkelte våpensektorer.
Planleggingen av den nye amerikanske enheten skjedde «bak scenen», skrev New York Times 29. september. Avisa oppgir to årsaker, med referanse til anonyme Pentagon-kilder:
Kommando i Wiesbaden
Dels at planene da ikke var helt utredet og at etterfølgeren til Donahue, som nå skal være tilbake på Fort Bragg i North Carolina, ikke var utnevnt.
Dels at USA ikke har villet gi ammunisjon til president Vladimir Putins narrativ om at Russland i realiteten er i krig med USA og Nato, og ikke Ukraina, melder NYT.
Planen var ifølge NYT at kommandoen skulle rapportere direkte til general Christopher G. Cavoli, øverstkommanderende for Europa-kommandoen siden juli.
10. januar meldte Pentagon at ukrainske soldater skal få opplæring i missilsystemet Patriot ved Fort Sill i Oklahoma. 15. januar varslet forsvarssjef general Mark A. Milley at USA trapper opp opplæringen av rundt 500 ukrainske soldater for fem–seks uker i Grafenwöhr.
Pentagon meldte i september at USA hadde trent rundt 2.000 ukrainske soldater på artilleri og droner. Britene varslet i sommer trening av i alt 10.000, alt fra førstehjelp til håndtering av våpen.
På bakken
USA har hatt militære rådgivere og spesialsoldater på bakken i Ukraina siden 2014/15, blant annet gjennom Joint Multinational Training Group på Combat Training Center i Javoriv ved Lviv i Vest-Ukraina.
«Et lite antall amerikanske militære styrker inne i Ukraina driver inspeksjoner på bakken for å sikre at ukrainske tropper er kompetente for vestlige våpen de mottar», sa en anonym Pentagon-kilde til Washington Post 1. november.
Tidsskriftet Rolling Stone hadde i februar og mars reportasjer om spesialsoldater fra Delta Force og Seal Team 6 i JSOCs Advance Force Operation med fartstid i Ukraina for å tilrettelegge «operative forberedelser».
Stars and Stripes skrev 19. januar i fjor, under truslene om invasjon fra Russland, at «amerikanske spesialoperatører fortsetter oppdraget med å bygge opp elitekampstyrker i Ukraina».
– Bunnlinja er at våre treningsoppdrag i Ukraina fortsetter, bekreftet oberstløytnant Juan Martínez ved US Special Operations Command Europe overfor militærtidsskriftet.
Offisielt heter det at USA nå ikke har noen på bakken i Ukraina.
Oversette kunstneres verk kan ikke sidestilles med mesterne bare for å gjøre opp for urett.
Åsmund Thorkildsen (kunsthistoriker og tidligere museumsleder)
PÅ PLASS: Asta Nørregaards «Kristus kommer» (1881) er blant verkene som kan betraktes på det nye Nasjonalmuseet. Skal kunstens kanon representeres, må utvalget reflektere dens forbilledlighet, ifølge forfatteren. Foto: Adrian Øhrn Johansen
Mange vil huske debatten rundt Harold Blooms bok «The Western Kanon» fra 1994. Den gang måtte hans massivt begrunnede synspunkt bryne seg på alle poststrukturalistene, som mente at de store fortellingenes tid var over. Forestillingen om en litterær kanon var nettopp en slik stor fortelling, og dermed virket den ekskluderende.
Nå har vi havnet i en kanondebatt igjen. Denne gang gjelder det basisutstillingene i det nye Nasjonalmuseet. Størst tyngde i kritikken av samlingsutstillingene har vært kunsthistoriker Steinar Gjessings essay «Nasjonalmuseet har ikke plass» i Klassekampen 19. januar, der han i detalj påpekte mangler i presentasjonen. Det Gjessing egentlig gjør, er å kritisere museet for ikke å vise den norske kanon, særlig innen 1900-tallets billedkunst, et felt han kjenner bedre enn de fleste. Dette er ikke synsing, for han målbærer en bred kunsthistorisk konsensus.
Gjessing presenterer på forbilledlig klar måte hva saken dreier seg om, nemlig forholdet og status mellom mesterverket og de sekundære arbeider, og betydning av enkeltkunstneres helhetlige verk og en strukturalisk tilnærming som peker på og viser fellestemaer og formlikhet ved å sammenstille verk av mange kunstnere.
I all omtale av billedkunst må språket være komplisert siden vi må ha flere tanker i hodet samtidig, særlig nå, i 2023. Forestillingen om mesterverket og den store kunstner lever, selv om mange – som meg – har tatt den lingvistiske vendingen og åpnet for at både opplevelse, kuratering og formidling av kunstobjekter må være bevisst de meningsforskyvninger som inntreffer som følge av ulike kontekster og bevissthet omkring det språket vi tolker kunstobjektene/kunstverkene med. Jeg har da jeg var direktør på Astrup Fearnley-museet hengt malerier av Serge Poliakoff på skrå og opp ned, før han fikk vende hjem til sin plass i kanon.
Men selv vi kan allikevel ikke helt glemme påminnelsene fra Kant, Schopenhauer og Michael Fried, at kunstverket har en karakter – kanskje til og med en essens – av å tilhøre nådetilstanden, som trekker det store kunstverket ut av den empiriske, sanselige, diskursive og historiske virkeligheten.
Selv de av oss som har et sekulært kunstsyn, og som mener at kvalitetskriterier skifter og delvis er en funksjon av diskursen de er omgitt av, har en mistanke om at noen kunstverk er slitesterkt forbilledlige, har topp kvalitet og gir mening selv etter generasjoners historiske endringer i livssituasjon og bevissthet.
Men så blir vi også hele tiden påminnet dagens krav til relevans, og at alle identitetsgruppers interesser skal involveres i utvalg, presentasjon og tolkningssammenhenger i kunstinstitusjonene. Selv vi som mener at kunstverks kvalitet kan skifte som verdi i en diskurs som er med å gi kunstobjekter deres pålydende kurs (også prislapp), mener at det er nødvendig å arbeide med en kanon, som rekkefølgen av forbilledlige verk – forbilledlige som forbilder for senere kunstnere og som foretrukne eksempler i den kunstteoretiske og kunsthistoriske praksis. Kanon er et av grunnlagene for kunstkritikk og faget kunsthistorie.
«Kunstens kanon kan ikke være et resultat av likerklikk»
Kanon er en fellesreferanse og standard som ønsker om endring av kanon må måle seg mot. Og den eneste rasjonelle måten å utføre en slik styrketest på er å innse at billedkunst er innskrevet i og kommer ut av et historisk språk, og at bildet alltid både er det det er for sansene, og det det er for begrepet. Denne siste påpekningen, at kunstverket alltid er splittet og må omtales dialektisk, vil i seg selv kreve et komplisert språk når vi diskuterer kvalitet og viktigheten av en kanon.
Jeg ønsker en strid om utarbeidelse av en kanon og justeringer av den, men det må skje med like våpen og i åpent lende. Kunstobjektet har som kunsthistorisk gjenstand både et uttrykk og en betydning. Og dersom betydningen skal knyttes til ordet og begrepet kunst, holder det ikke med styringsrett (for eksempel maktposisjon i et museum med innkjøpsbudsjett) eller et godt øye.
Og skal det trekkes frem oversette kunstnere, som for eksempel er ekskludert fra kanon som følge av kjønn, etnisitet eller annet, vil det være en primitiv og kortsiktig gevinst å bare ville rette opp en sosial urettferdighet.
Skal dette make sense , må det nye verket eller kunstnerskapet sammenlignes kvalitetsmessig med inkluderte verk skapt av privilegerte menn i samme tid på det sentrale, privilegerte sted. Den øvelsen er krevende, og den må utføres i et komplisert språk.
Og dersom det lykkes å vise til aspekter, sanselig plasserbare trekk som blir predikater med ord vi kan enes om å ha som fellesreferanse når det diskuteres om verket skal inn i kanon, blir det virkelig interessant. Det kan komme til mye innsikt, et utvidet sensorium og ny kunnskap dersom dette gjøres.
Kunstens kanon kan ikke være et resultat av likerklikk. Kunstens kanon følger andre spilleregler enn markedets logikk og utvalg til maktposisjoner bestemt ved demokratiske valg. Kunstens kanon er ikke lukket. Den må åpnes, men det vil være krevende og ta lang, lang tid å endre den.
Og kanskje er arenaen for å for eksempel vise Poliakoff opp ned den tidsbegrensede, problemstillende utstilling – ikke et nytt Nasjonalmuseums første og langvarige samlingsutstilling.
