Den to år lange krigen i Etiopias nordlige Tigray-region kan være i ferd med å bli historie etter at en fredsavtale ble inngått i november.

Samtidig holder en annen konflikt på å eskalere.

Ifølge FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) forverres situasjonen i den sentrale Oromia-regionen for tida raskt. I en rapport fra desember skriver OCHA at hundretusenvis av mennesker er fordrevet.

Som i Tigray anklages alle parter, føderale regjeringsstyrker, Amhara-militsen Fano og Oromo Liberation Army (OLA), for grusomheter – noe de selv avviser.

På telefon til Klassekampen sier Etiopia-analytiker for International Crisis Group, William Davison, at konflikten er preget av konkurrerende narrativer.

– Som i Tigray er det vanskelig å vite hva som skjer inne i Oromia, på grunn av manglende tilgang, informasjon og mediedekning. Det er også mer fragmentering enn i Tigray når det kommer til aktørene, som gjør det vanskelig å vite hvem som gjør hva, sier han.

Føler seg sviktet av Abiy

Etiopia består av over 80 etniske grupper, med ulik kultur, religion og språk. Oromoene er den største av dem og utgjør omtrent 40 prosent av befolkningen. Likevel har de historisk blitt undertrykt – noe oromo-nasjonalister også hevder å oppleve under nåværende statsminister og tidligere fredsprisvinner Abiy Ahmed som selv tilhører folkegruppa.

Oromo-nasjonalister bidro sterkt til at Abiy ble valgt til statsminister i 2018. Ifølge Davison forventet de å få noen av kravene sine oppfylt med Abiy som statsleder.

Da han kom til makta, inviterte han riktignok eksilgrupper som Oromo Liberation Front (OLF) og den væpnede utbrytergruppa OLA tilbake til Etiopia og lovet reformer og forsoning. OLF ble anerkjent som politisk parti, mens OLA på sin side nektet å legge ned våpen og fortsatte kampen mot myndighetene. Det førte til at gruppa ble terrorlistet i av etiopiske myndigheter i 2021.

Abiy og hans allierte har også vært mer opptatt av å bygge nasjonal enhet som skulle tøyle de etniske spenningene i landet. Sånn oromo-nasjonalistene ser det, ble de forrådt av den regjerende oromo-eliten og Abiys parti Prosperity Party, ifølge Davison.

– Det har skapt en intern oromo-konflikt, sier han.

Krever forhandlinger

I flere år har regjeringsstyrker gjennomført operasjoner for å stanse oromo-opprøret. OLA, den mest radikale og voldelige oromo-nasjonalistiske gruppa, har imidlertid vist seg vanskelig å få has på.

OLA, kjent for småskala angrep som attentater på myndighetspersoner, har vokst seg større og sterkere den siste tida, med forbedret rekruttering og trening. De anklages for massedrap på amharer i Oromia. Samtidig rapporteres det om at amhara-militsen Fano dreper oromoer i hopetall.

Flere politikere fra Abiys parti Prosperity Party ber nå om en fredsavtale lignende den som har fått slutt på krigen i Tigray. Blant dem er Buzayehu Degefa, som sier til The New Humanitarian at militære midler har vist seg ineffektive i møte med OLA.

– Derfor trenger vi en annen plan. Vi krever en fredsavtale meklet fram av en tredjepart som Den afrikanske union, sier han.

Flere nasjonalister

Amharene kom først til Oromia-regionen på 1980-tallet, tvunget til å flykte fra en sultkatastrofe i det nordlige Etiopia. Der har oromobefolkningen og amharene levd i fred inntil nylig.

Ifølge Davison er amharene mer åpne for sentralisering – trolig fordi de var en dominerende folkegruppe før Etiopia ble en føderal stat på 90-tallet. Den etiopiske grunnloven vedtatt i 1995 er basert på etnisk føderalisme, med hensikt å dempe etniske spenninger og gi rom for en grad av regional autonomi.

Spenningene er der imidlertid fortsatt i høyeste grad:

– Amhara-nasjonalister vil påstå at Oromo-nasjonalister har en anti-Amhara-agenda og anklager dem for systematisk etnisk rensing, sier Davison og legger til at de med dette rettferdiggjør bevæpning av Amhara-samfunnene i Oromia i tillegg til innblanding av Amharas regionale styrker og Fano-militsen.

Oromo-nasjonalistene, på sin side, opplever ikke amharenes aktivitet i Oromia som selvforsvar, men heller som en del av en ekspansjonistisk ideologi, tror Davison.

Frykt for sentralisering

Foreleser og forsker ved Universitetet i Birmingham, Bizuneh Yimenu, er selv etiopisk. Han har forsket på føderalisme i Etiopia og mener spørsmålet om sentralisering er en viktig del av konfliktene i landet i dag.

For OLAs del er målet å oppnå økt grad av uavhengighet, selvbestemmelse og i det minste genuin regional autonomi – uten at de helt avviser det føderale systemet.

En stor del av Abiy politiske prosjekt har vært enhet. Men Yimenu vil ikke kalle statsministeren en sentralist.

«Fortsatt konflikt i Oromia betyr ustabilitet for hele landet.»

— Bizuneh Yimenu, statsviter

– Retorikken hans kan få det til å framstå sånn. Jeg tror det han forsøker å gjøre er å forene et svært splittet land, og likevel bevare mangfoldet.

Grunnlov under press

På spørsmål om situasjonen kan utvikle seg til borgerkrig liknende Tigray-krigen, svarer Davison nei, siden OLA ikke har den samme militære kapasiteten som TPLF hadde.

Den virkelige faren, mener han, er i stedet at oromo-fraksjonismen og oromo-amhara-konflikten vil forårsake et alvorlig brudd innad i Prosperity Party som i hovedsak er en oromo-amhara-koalisjon.

– Hvis det skjer, kan man få en splittelse innad i militæret langs Amhara-Oromo-linjer, splittelse innen den nasjonale etterretningen, andre offentlige etater – og det betyr mye trøbbel. Det er en bekymring, men det er vanskelig å si hvor sannsynlig det er.

Yimenu mener på sin side at det farligste som skjer i Etiopia nå, er fortsatt press for å flytte makt fra regionene til sentrale myndigheter.

– Regionene har utøvd et visst nivå av selvstyre og fått ivareta sin identitet, og det vil de ikke gi opp. Derfor er det farlig å forsøke å snu systemet. Men på den andre siden bør vi også sikre rettighetene til minoritetene som bor i regionene, sier han og legger til at man heller bør jobbe for demokratisering av det eksisterende føderale systemet.

Uroa som rår i Etiopia for tida, løses ikke av Tigray-avtalen aleine, mener Yimenu. Til det er den både for lokal og for elitesentrert.

– Fortsatt konflikt i Oromia betyr ustabilitet for hele landet, sier han og legger til at det må flere fredsforhandlinger til.

– Jeg skulle ønske partene kunne stoppe opp, reflektere over egen rolle og tenke på situasjonen for landet som helhet. På sosiale medier og i artikler publisert på nettsider tilhørende begge sider ser man nå intenst følelsesladd innhold som kan oppildne til interregional vold, sier han.

– Hvis man sliter med å løse noe med fredelige forhandlinger, kan man bare forestille seg hvor vanskelig det vil være å løse med vold. Det vil aldri ta slutt.

En ny sjanse for Abiy?

På spørsmål om Abiys stilling blant etiopiere etter Tigray-krigen og det pågående opprøret i Oromia, svarer Yimenu at statsministeren hadde støtte fra alle landets kriker og kroker i begynnelsen, og at mange grupper hadde store forventninger til ham. Faktisk forventet de et mirakel, sånn Yimenu ser det.

– Folk var ikke tålmodige nok. Man kan ikke endre et nesten tre tiår gammelt system på et år eller to. Hvis vi ikke hadde hatt krig de siste fire årene, hadde mye mer vært oppnådd – utvilsomt. Hver dag har han måttet konsentrere seg om krisehåndtering i stedet for reformene.

Med fred i Tigray er mer av Abiys tid og ressurser frigjort til å konsentrere seg om å løse de politiske flokene i landet, påpeker Yimenu. I tillegg kan økonomien, som en gang var Afrikas raskest voksende, ta seg opp etter år med krig og pandemi.

– Men hvis han ikke klarer å hindre nye konflikter og løse de eksisterende i andre regioner, blir han opptatt igjen. Konflikten i Oromia er veldig fragmentert, ikke geografisk konsentrert som i Tigray, så det vil ta årevis å løse den militært, sier Yimenu.

– Det bør være genuin vilje og forsøk på å løse konflikter fredelig, også fra opprørernes side.