Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Hvorfor er svigermor så fæl i vitser og fortellinger? Ifølge en ny bok har stereotypien opphav i virkeligheten.

Svartmalt svigermor

MIDDAG FØR MOR: Mange vitsetegninger om svigermor virker utdaterte i dag, ifølge Sæter. ILLUSTRASJON: Hjemmet

Sigurd forbereder seg på det som ikke kan bli noe annet enn en pest og en plage.

Han sammenlikner hennes ankomst med influensaens virkning, bakrusens lidelser uten rusens gleder, tømmermenn uten punsj og snue uten forkjølelse.

Dette eksempelet fra «Norsk skyttertidende» i 1890 er ett av mange som forfatter Gjertrud Sæter trekker fram i sin bok «Svigermor». Hun er den første i Norden til å skrive doktoravhandling om temaet, så det ble rett og slett et godt utgangspunkt for en bok.

– Jeg syntes det var overraskende at det var forsket så lite på dette, særlig med tanke på at relasjonen har blitt oppfattet som utfordrende og fordi det finnes en masse kulturhistorisk materiale om svigermor, sier hun.

KUTTER KONTAKT: En av vitsetegningene fra boka «Svigermor». Vitser om svigermor handler ofte om den tette kontakten mellom mor og datter, ifølge forfatteren. Tegning: hjemmet

I forskningen hennes kommer de stereotype forestillingene om svigermorrolla tydelig fram gjennom folkediktning, vitser, leserinnlegg og virkelighetsfortellinger: Svigermor er maktsyk, kontrollerende og til tider ondskapsfull.

For mye hygge med svigermor

Det var etter å ha fortalt studiekameratene sine om en hyttetur sammen med svigermor at Sæter ble oppfordret til å forske på emnet.

– Jeg tror svigermor følte et stort ansvar for at alle skulle ha det hyggelig og gjøre ting sammen hele tida når vi var på hytta, men det ble litt for mye av det gode. Særlig da hun hadde funnet ut at vi skulle slanke oss – sammen, forteller Sæter.

– Jeg hadde verken behov for eller planer om å slanke meg, men det turte jeg ikke å si til henne. Så jeg ble gående der sulten og svimmel.

– Du hadde kanskje turt å si fra hvis det var din egen mor?

– Absolutt. Det hadde jeg ikke nølt med i det hele tatt, men jeg følte da at jeg ikke kunne si det til svigermor. Samtidig ble det litt mye når hun ville finne på ting hele tida mens jeg helst ville lese. Så jeg ble litt oppgitt og frustrert.

Og det er nettopp dette Sæter prøver å sette fingeren på i boka. Hun forklarer at de fleste har et godt, eller i alle fall greit, forhold til sin svigermor i dag. Men flere hundre år med negativ omtale gjør det ikke så lett.

Underkastelse

I den norske middelalderballaden «Olav og Kari» overtaler mora til Olav ham om at hans hustru Kari er heks og må brennes på bålet. Karis svigermor er ond, ja, så tvers igjennom råtten at hun ikke engang får lov til å komme til himmelriket til slutt – selv om avdøde Kari ber om at svigermora blir tilgitt.

Det stopper ikke med den norske folkediktningen.

TRADISJON: Symbol­ske underkastelses­ritualer var noen steder en del av bryllups­feiringen på landsbygda i det gamle Russland. TEGNING: Mijat Mijatovic

I de gamle bondesamfunnene i Europa hadde kvinnens svigermor en mektig rolle. Hun var øverst på rangstigen blant kvinnene i husholdet og ledet kvinnearbeidet. Den inngiftede kvinnen måtte rette seg etter hennes regler. Og svigermor kunne bruke en rekke brutale metoder for å herse med det nye familiemedlemmet.

– Det som overrasket meg, var hvor sterke undertrykkelsesmekanismer det har vært i de gamle bondesamfunnene i Europa. Innledningsvis i boka forsøker jeg å vise hvor sterk denne undertrykkelsen av svigerdattera har vært. Svigermor var en mektig person i kvinnehierarkiet i de fleste kulturer, forklarer hun.

Hun viser blant annet til eksempler i det gamle Øst-Europa. Flere steder, blant annet i Russland, var underkastelsesritualer en del av bryllupet. Svigerdattera skulle knele ved svigermoras føtter, mens svigermor dasket henne med en kjepp. Dette ritualet markerte maktforholdene og hvem svigerdattera skulle underordne seg.

Under samme tak

I Norge var det litt annerledes enn i andre land. Her har vi ikke hatt storfamilien, men en litt utvidet kjernefamilie som besto av det eldre og det yngre brukerparet. Samtidig var det vanlige mønsteret i Norge at odelssønnen overtok gården når han giftet seg.

Formelt sett skulle da ungkona overta ansvaret for kvinnearbeidet mens svigermor kom på kår. Ofte var det nok likevel vanskelig for en svigermor ikke å blande seg inn, og mange fikk nok høre hvordan ting skulle gjøres «der i gården». Svigerdattera flyttet inn til svigermora og skulle fylle hennes rolle. Det kunne lett oppstå konflikter, og mange svigerdøtre følte nok at de aldri var gode nok i svigermoras øyne.

– Folkediktningen viser at det er knyttet svært stereotype forestillinger til svigermorrolla, sier Sæter.

I folkediktningen har hun samme funksjon som den onde stemora og er alltid ond og farlig. Og hun er alltid mannens mor og kvinnens svigermor.

– Mor og svigerdatter er de gode heltene, mens stemor og svigermor framstilles som farlige motstandere som kan skade og drepe barn og svigerbarn.

Et vitseoffer

«Det er ingen grunn til å male fanden på veggen – hvis du har et bilde av svigermor hengende.»

Det finnes utallige slike vitser og ordtak. Sæter forklarer at vitser og vitsetegninger har vært en mannlig sjanger og at svigermorvitser begynte å dukke opp på slutten av 1800-tallet og var spesielt populære fra 1950-tallet og noen tiår framover.

Det henger sammen med at familien og samfunnet endret seg. Gjennom hele husmorperioden var svigermorvitser populært stoff. De handlet alle sammen om mannens svigermor. Det ble harselert over svigermor som stadig var på besøk eller snakket med dattera i telefonen og som tok altfor mye plass i familien. Svigermor ble framstilt som stor og tykk og var alltid kritisk og misfornøyd med svigersønnen.

– Man kan se svigermorvitsene som uttrykk for en mannskultur som rakker litt ned på kvinner. Men man kan også se på dem som en slags lufteluke i kulturen der man kunne få utløp for litt oppdemmet affekt i en tid med mye kvinnedominans i hjemmet, sier Sæter.

«Svigermor var en mektig person i kvinnehierarkiet i de fleste kulturer»

Gjertrud Sæter

Med utvikling av både samfunnsformer og kjønnsroller har den onde svigermora blitt tonet ned.

– Siden vitsetegningene mer eller mindre er blitt borte fra ukebladene, er det også mye mindre svigermorvitser som sirkulerer. Og siden svigermorrolla har endret seg i takt med endrede kjønnsroller, er det mulig svigermorvitser vil lide samme skjebne som blondinevitser. De er helt ute.

Mannen i skyggen

Apropos menn: Det er én fyr vi ikke har snakket så mye om.

– Hvor er alle fortellingene og vitsene om svigerfar?

– De er fullstendig fraværende. Det er nesten ingen, det finnes kanskje noen få hvis du leter veldig godt i ukebladene, sier Sæter.

Hun mener det viser at svigerfar også har hatt en helt annen rolle i familien gjennom tidene. Før i tida jobbet svigermor og svigerdatter litt oppi hverandre, mens svigerfar meldte seg litt ut.

– Sosiologene har brukt ordet «følelsesleder» om kvinnene i disse rollene, mens menn tradisjonelt sett har utført lønnsarbeid og vært utenfor følelsessfæren. Så dette ligger dypt i kjønnsrollene, sier Sæter.

Hun mener det viser at svigerfar har hatt en helt annen rolle i familien gjennom tidene. Hjemmet har tradisjonelt vært kvinnenes domene, og svigerfar har vært en mer perifer figur.

Ingen enkel rolle

Svigermor er ikke lenger ond, men hun er irriterende og skal blande seg inne i alt fra barnas oppdragelse til hvordan man reingjør klærne sine skikkelig.

Hun kan dukke opp i alt fra NRK-serier som «Side om side», til leserinnlegg i ukeblader som klager over den brysomme svigermora.

Utfordringen i dag er at svigermødre også kan kjenne på sorg og utenforskap, når de egentlig bare vil hjelpe.

– Vi vil nok alltid være opptatt av våre barns ve og vel, selv når de har stiftet egne familier. Noen ganger kan denne omsorgen oppleves invaderende, sier Sæter.

Og noen ganger vil det resultere i fortellinger – fortellinger som gjør at stereotypen om svigermor holdes levende.