FIKK NEI: Fredriksen-samlingen fikk det, Sparebankstiftelsen fikk det – men Tangen-samlingen nektes avgiftsfrihet på innførsel av kunst til landet.
– Ako har etter hvert opparbeidet seg en betydelig samling nordisk modernisme, og verdien nærmer seg 400 millioner. Mye av den befinner seg i utlandet, rett og slett fordi verkene er kjøpt der, sier advokat Jens Richard Andersen.
Han jobber for Ako Kunststiftelse, som eier de omtrent 4500 verkene som går under navnet Tangen-samlingen. De skal lånes til Sørlandets Kunstmuseum til evig tid når det nye museumsbygget Kunstsilo åpner i 2024.
I februar skulle innføringen av kunstverkene til Norge begynt – men det er dukket opp skjær i sjøen.
Finansdepartementet har avvist søknaden deres om avgiftsfrihet, altså merverdiavgift på 25 prosent, ved innførsel av verkene.
Kunstsilo har tatt for gitt at de ville få avgiftsfrihet, og derfor kan ikke kunststiftelsens advokat umiddelbart si hvor stort beløp momsen vil utgjøre. Det er heller ikke kontraktfestet hvorvidt det er museet eller Ako Kunststiftelse som tar eventuelle innførselsavgifter, ifølge Andersen.
Mange millioner
I 2019 uttalte Jens Richard Andersen til Fædrelandsvennen at «kunsten som er kjøpt direkte, befinner seg i hovedsak på tollager på forskjellige steder i verden, mens noe er i Norge. Tangens egen samling er stort sett i utlandet».
Med andre ord: Momskravet vil svi.
– Det er ikke snakk om to eller tre millioner, sier Andersen.
– Kan avgiftene i verste fall føre til at museet ikke har råd til å innføre alle verkene?
– Det er en styresak hva vi skal gjøre, og jeg kan ikke forskuttere hva styret vil mene. Men det er i så fall Ako Kunststiftelse som må ta den vurderingen.
– Tida løper ut
Det følger av Unesco-overenskomsten fra 1950 at «materiell av utdannende, vitenskapelig og kulturell art» skal fritas for toll og avgifter ved innførsel. Det gjelder for eksempel museumsgjenstander og kunstverk som skal stilles ut ved offentlige museer.
Ifølge Andersen begrunner Finansdepartementet avslaget med at verken Ako Kunststiftelse eller Kunstsilo oppfyller de norske vilkårene for avgiftsfritak, fordi Ako Kunststiftelse ikke selv skal stille ut verkene.
– Departementet har lagt inn en forutsetning om at kunstverkene skal være utstillerens eiendom, som det ikke er i dette tilfellet, fordi det er en låneavtale. Dermed faller både Kunstsilo og Ako Kunststiftelse igjennom, sier Andersen.
Tangen-samlingen ble påbegynt av oljefondssjef Nicolai Tangen, før eierskapet ble overført til Ako Kunststiftelse.
Kunstsilos klage på vedtaket ligger nå til behandling hos Finansdepartementet. Venstre-representant Ingvild Wetrhus Thorsvik har stilt skriftlig spørsmål til kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap) om saken for å framskynde prosessen.
– Tida begynner å løpe ut for oss, sier Andersen.
Finansdepartementet rakk ikke å besvare Klassekampens spørsmål innen avisa gikk i trykken i går ettermiddag.
Fredriksen slipper moms
Det er ikke uten grunn at Kunstsilos direktør Reidar Fuglestad så bastant kunne uttale til Fædrelandsvennen i 2019 at «alle verk som lånes inn til utstillinger, deponeres eller innføres for å innlemmes i Sørlandets Kunstmuseums samling, kan innføres med fritak for toll og avgifter».
– Det finnes liknende låneavtaler ved nesten alle store museer. Munchmuseet har det, Nasjonalmuseet har det, sier Andersen og viser til blant annet Nasjonalmuseets samarbeid med Fredriksen-søstrenes private kunstsamling.
De fikk avgiftsfrihet da Fredriksens kunstverker skulle innføres til Norge.
– Forskjellen på vår og Nasjonalmuseets avtale er at deres er tidsbegrenset. Om det er det avgjørende, vet vi ikke, men vi oppfyller jo egentlig formålet med avgiftsfri import bedre med en evigvarende avtale, sier Andersen.
Hvorfor er svigermor så fæl i vitser og fortellinger? Ifølge en ny bok har stereotypien opphav i virkeligheten.
MIDDAG FØR MOR: Mange vitsetegninger om svigermor virker utdaterte i dag, ifølge Sæter. ILLUSTRASJON: Hjemmet
Sigurd forbereder seg på det som ikke kan bli noe annet enn en pest og en plage.
Han sammenlikner hennes ankomst med influensaens virkning, bakrusens lidelser uten rusens gleder, tømmermenn uten punsj og snue uten forkjølelse.
Dette eksempelet fra «Norsk skyttertidende» i 1890 er ett av mange som forfatter Gjertrud Sæter trekker fram i sin bok «Svigermor». Hun er den første i Norden til å skrive doktoravhandling om temaet, så det ble rett og slett et godt utgangspunkt for en bok.
– Jeg syntes det var overraskende at det var forsket så lite på dette, særlig med tanke på at relasjonen har blitt oppfattet som utfordrende og fordi det finnes en masse kulturhistorisk materiale om svigermor, sier hun.
KUTTER KONTAKT: En av vitsetegningene fra boka «Svigermor». Vitser om svigermor handler ofte om den tette kontakten mellom mor og datter, ifølge forfatteren. Tegning: hjemmet
I forskningen hennes kommer de stereotype forestillingene om svigermorrolla tydelig fram gjennom folkediktning, vitser, leserinnlegg og virkelighetsfortellinger: Svigermor er maktsyk, kontrollerende og til tider ondskapsfull.
For mye hygge med svigermor
Det var etter å ha fortalt studiekameratene sine om en hyttetur sammen med svigermor at Sæter ble oppfordret til å forske på emnet.
– Jeg tror svigermor følte et stort ansvar for at alle skulle ha det hyggelig og gjøre ting sammen hele tida når vi var på hytta, men det ble litt for mye av det gode. Særlig da hun hadde funnet ut at vi skulle slanke oss – sammen, forteller Sæter.
– Jeg hadde verken behov for eller planer om å slanke meg, men det turte jeg ikke å si til henne. Så jeg ble gående der sulten og svimmel.
– Du hadde kanskje turt å si fra hvis det var din egen mor?
– Absolutt. Det hadde jeg ikke nølt med i det hele tatt, men jeg følte da at jeg ikke kunne si det til svigermor. Samtidig ble det litt mye når hun ville finne på ting hele tida mens jeg helst ville lese. Så jeg ble litt oppgitt og frustrert.
Og det er nettopp dette Sæter prøver å sette fingeren på i boka. Hun forklarer at de fleste har et godt, eller i alle fall greit, forhold til sin svigermor i dag. Men flere hundre år med negativ omtale gjør det ikke så lett.
Underkastelse
I den norske middelalderballaden «Olav og Kari» overtaler mora til Olav ham om at hans hustru Kari er heks og må brennes på bålet. Karis svigermor er ond, ja, så tvers igjennom råtten at hun ikke engang får lov til å komme til himmelriket til slutt – selv om avdøde Kari ber om at svigermora blir tilgitt.
Det stopper ikke med den norske folkediktningen.
TRADISJON: Symbolske underkastelsesritualer var noen steder en del av bryllupsfeiringen på landsbygda i det gamle Russland. TEGNING: Mijat Mijatovic
I de gamle bondesamfunnene i Europa hadde kvinnens svigermor en mektig rolle. Hun var øverst på rangstigen blant kvinnene i husholdet og ledet kvinnearbeidet. Den inngiftede kvinnen måtte rette seg etter hennes regler. Og svigermor kunne bruke en rekke brutale metoder for å herse med det nye familiemedlemmet.
– Det som overrasket meg, var hvor sterke undertrykkelsesmekanismer det har vært i de gamle bondesamfunnene i Europa. Innledningsvis i boka forsøker jeg å vise hvor sterk denne undertrykkelsen av svigerdattera har vært. Svigermor var en mektig person i kvinnehierarkiet i de fleste kulturer, forklarer hun.
Hun viser blant annet til eksempler i det gamle Øst-Europa. Flere steder, blant annet i Russland, var underkastelsesritualer en del av bryllupet. Svigerdattera skulle knele ved svigermoras føtter, mens svigermor dasket henne med en kjepp. Dette ritualet markerte maktforholdene og hvem svigerdattera skulle underordne seg.
Under samme tak
I Norge var det litt annerledes enn i andre land. Her har vi ikke hatt storfamilien, men en litt utvidet kjernefamilie som besto av det eldre og det yngre brukerparet. Samtidig var det vanlige mønsteret i Norge at odelssønnen overtok gården når han giftet seg.
Formelt sett skulle da ungkona overta ansvaret for kvinnearbeidet mens svigermor kom på kår. Ofte var det nok likevel vanskelig for en svigermor ikke å blande seg inn, og mange fikk nok høre hvordan ting skulle gjøres «der i gården». Svigerdattera flyttet inn til svigermora og skulle fylle hennes rolle. Det kunne lett oppstå konflikter, og mange svigerdøtre følte nok at de aldri var gode nok i svigermoras øyne.
– Folkediktningen viser at det er knyttet svært stereotype forestillinger til svigermorrolla, sier Sæter.
I folkediktningen har hun samme funksjon som den onde stemora og er alltid ond og farlig. Og hun er alltid mannens mor og kvinnens svigermor.
– Mor og svigerdatter er de gode heltene, mens stemor og svigermor framstilles som farlige motstandere som kan skade og drepe barn og svigerbarn.
Et vitseoffer
«Det er ingen grunn til å male fanden på veggen – hvis du har et bilde av svigermor hengende.»
Det finnes utallige slike vitser og ordtak. Sæter forklarer at vitser og vitsetegninger har vært en mannlig sjanger og at svigermorvitser begynte å dukke opp på slutten av 1800-tallet og var spesielt populære fra 1950-tallet og noen tiår framover.
Det henger sammen med at familien og samfunnet endret seg. Gjennom hele husmorperioden var svigermorvitser populært stoff. De handlet alle sammen om mannens svigermor. Det ble harselert over svigermor som stadig var på besøk eller snakket med dattera i telefonen og som tok altfor mye plass i familien. Svigermor ble framstilt som stor og tykk og var alltid kritisk og misfornøyd med svigersønnen.
– Man kan se svigermorvitsene som uttrykk for en mannskultur som rakker litt ned på kvinner. Men man kan også se på dem som en slags lufteluke i kulturen der man kunne få utløp for litt oppdemmet affekt i en tid med mye kvinnedominans i hjemmet, sier Sæter.
«Svigermor var en mektig person i kvinnehierarkiet i de fleste kulturer»
— Gjertrud Sæter
Med utvikling av både samfunnsformer og kjønnsroller har den onde svigermora blitt tonet ned.
– Siden vitsetegningene mer eller mindre er blitt borte fra ukebladene, er det også mye mindre svigermorvitser som sirkulerer. Og siden svigermorrolla har endret seg i takt med endrede kjønnsroller, er det mulig svigermorvitser vil lide samme skjebne som blondinevitser. De er helt ute.
Mannen i skyggen
Apropos menn: Det er én fyr vi ikke har snakket så mye om.
– Hvor er alle fortellingene og vitsene om svigerfar?
– De er fullstendig fraværende. Det er nesten ingen, det finnes kanskje noen få hvis du leter veldig godt i ukebladene, sier Sæter.
Hun mener det viser at svigerfar også har hatt en helt annen rolle i familien gjennom tidene. Før i tida jobbet svigermor og svigerdatter litt oppi hverandre, mens svigerfar meldte seg litt ut.
– Sosiologene har brukt ordet «følelsesleder» om kvinnene i disse rollene, mens menn tradisjonelt sett har utført lønnsarbeid og vært utenfor følelsessfæren. Så dette ligger dypt i kjønnsrollene, sier Sæter.
Hun mener det viser at svigerfar har hatt en helt annen rolle i familien gjennom tidene. Hjemmet har tradisjonelt vært kvinnenes domene, og svigerfar har vært en mer perifer figur.
Ingen enkel rolle
Svigermor er ikke lenger ond, men hun er irriterende og skal blande seg inne i alt fra barnas oppdragelse til hvordan man reingjør klærne sine skikkelig.
Hun kan dukke opp i alt fra NRK-serier som «Side om side», til leserinnlegg i ukeblader som klager over den brysomme svigermora.
Utfordringen i dag er at svigermødre også kan kjenne på sorg og utenforskap, når de egentlig bare vil hjelpe.
– Vi vil nok alltid være opptatt av våre barns ve og vel, selv når de har stiftet egne familier. Noen ganger kan denne omsorgen oppleves invaderende, sier Sæter.
Og noen ganger vil det resultere i fortellinger – fortellinger som gjør at stereotypen om svigermor holdes levende.
Når naturen tas fra oss, skaper det både raseri og sorg. Men er det også håp?
Å snakke for de stemmeløse
De nære tingNaturtapEva Tryti (psykologspesialist)
Jeg vil skrive om naturvern i dag, og straks jeg setter meg for å skrive, blir jeg overveldet av motsatte følelser. Siden jeg har oppfattet meg som naturverner fra jeg var ung, kjenner jeg straks på en flere tiår gammel utålmodig fortvilelse over at så mye har gått så forferdelig galt i alle disse årene – en svær avmakt – men også på et intenst raseri!
Hvem er disse lokale og nasjonale politikerne, hvem er disse næringslivsmenneskene som sammen har tatt så mange kritisk gale avgjørelser i så mange år, selv om de har hatt masse tilgjengelig informasjon om farene? Hvilke verdier står de for, ut over ønsket om en evig økonomisk vekst? Kan jeg fortsatt ha tillit til mennesker som prioriterer noe så viktig så lavt at det nærmest blir usynlig? Jeg er en av mange som ofte kjenner på det som kalles natursorg – sorg over tapt natur og utsatt natur, og over vår kollektive brutalitet overfor dyr, trær, planter og naturlige landskaper.
Men så opplever vi plutselig noe som kan se ut som tidenes beste julegave: Montreal-avtalen, «Naturavtalen», Montreal Global Biodiversity Framework. Visst blir jeg glad og håpefull! Endelig skal de bli sett, alle stemmeløse dyr, trær, planter, naturmiljøer og maktsvake mennesker som typisk rammes av nedbygging og rasering av natur. Avtalen er gledelig i seg selv, og enda mer gledelig er det at den understreker hvordan klimakrisen og naturkrisen må løses sammen. I flere år har ikke minst unges forståelige klimaangst vært spilt ut mot naturvern, for eksempel ved at man på kort tid har presset igjennom vindkraft på land, også der det gjør stor naturskade. Nå får vi alle hjelp til å se og forstå at de to krisene må løses i sammenheng – en fantastisk julegave, som bør gjøre det svært mye vanskeligere å spille ulike engasjerte miljøer ut mot hverandre.
Samtidig kjenner jeg på en gammel angst som er knyttet til lang tids økende mistillit til både politiske krefter og næringslivskrefter: Til tross for denne avtalen, vil det likevel bli mulig å vri seg unna, å betale seg vekk fra mange av forpliktelsene som ser ut til å ligge nedfelt i dokumentet? Og hvor lang tid har de tenkt å bruke på å finne ut hvordan alle beslutningstakere – i lokalpolitikk og administrasjon, i departementene og etatene og på Stortinget – skal kunne begynne å ta avgjørelser som faktisk tar hensyn til dokumentets mening og målsetting?
Jeg selv og andre i denne spalten har flere ganger skrevet om hvor viktig natur, dyr og landskaper er for menneskers psyke, mentale balanse og følelse av tilhørighet. Det er forsket på, men mange av oss vet det innenfra. Vi er biologisk sett steinaldervesener, skapt for å leve i natur. Forskerne viser oss at selv 20 minutter rolig og konsentrert naturopplevelse demper stress momentant. Å bevege seg i natur og ta den inn gjør oss mindre deprimerte og angstfylte, og det gir oss en følelse av tilhørighet – vi blir mindre ensomme! For å få disse effektene må man skru av skjermer, være nokså stille og tilstedeværende og ikke bevege seg for raskt. Pulstrening er for så vidt både sunt og antidepressivt, men kan like gjerne bedrives i et treningsstudio. Å omfavne naturen er noe annet.
En venn av meg ble mye mobbet som ungdom. Når livet var for ille, pleide han å løpe ut i skogen og legge seg i lyngen. Det hjalp hver gang. Vinden i trekronene, fuglelydene, lukten av lyngen som holdt rundt kroppen hans, stillheten bak lydene.
Jeg tror mange av oss trenger å forstå naturen på nytt, på en mer opprinnelig måte. Første skritt er å omfavne denne tilstedeværelsen og stillheten – være i naturen på dens egne premisser.
Får vi til det, er ikke veien lang til neste skritt: å øke følelsen av kjærlighet for og undring over dyr, vekster og landskaper. Når respekten blir større, blir vi mer interessert i det komplekse samspillet vi er en del av, og forstår bedre hvor totalt avhengige vi er av naturen, hvor absurd det er å ødelegge den. Kanskje begynner vi til og med å bli enige med den gamle indianeren som fastslo at naturen ville blomstre uten oss, mens vi går til grunne uten den.
Denne rolige og litt «gammeldagse» måten å bruke naturen på, er noe mange av min generasjon er oppvokst med, så det er ikke veldig mange år siden dette var en vanlig måte å se det på.
«De ville dyrene jeg jevnlig ser rundt meg, er ikke på besøk i mitt revir»
Riktig mange av oss er sterkt knyttet til nærnaturen vår på denne måten, men ofte har vi ikke like stor respekt for natur langt unna som vi selv aldri kommer til å bruke. Vindkraftturbiner settes ikke opp i byfolks hytteområder eller nærskoger, men hos «de andre». Neste skritt i å utdype vår respekt må derfor være å øke vår vilje til å verne og beskytte også områder som aldri vil bli direkte nyttige for oss selv, men for helt andre mennesker – eller «bare» for dyr, planter, trær og insekter. Kan det være et nyttårsforsett å utvide horisonten såpass? Det er ikke den lille nærnaturen som skal redde kloden for oss, det er helheten av hva vi kan verne, skåne eller tilbakeføre.
Det fins enda et skritt, som jeg endelig fikk et glimt av nylig, og som er mer i retning av urfolks syn på naturen, eller det økofilosofen Arne Næss kalte dypøkologi: at alt i naturen som ikke er oss, har en verdi i seg selv, som gjør at vi ikke skal høste mer enn hva vi faktisk trenger. Når vi ser oss selv som totalt sammenvevd med denne helheten, begynner vi å skjønne hva det egentlig er snakk om. Først når vi virkelig har tatt den innsikten til oss, slutter vi å være klodens farligste art for oss selv og alle de andre.
Det lille økofilosofiske aha-øyeblikket mitt var følgende – og jeg er flau over å ha brukt så lang tid på å innse det: De ville dyrene jeg jevnlig ser rundt meg, er ikke på besøk i mitt revir, på min eiendom. De bor her like mye som meg, og har en medfødt og selvsagt rett til å gjøre det. Juss og papirer er kanskje meningsfylt for å regulere forhold mellom mennesker. Overfor resten av våre medskapninger har papirene ingen mening.
Nå er det lite som tyder på at flertallet av de som tar avgjørelser i samfunnet, har noen fordypet forståelse for de store sammenhengene i naturen og vår egentlige rolle i dem. Skal vi som har mye natursorg, men tross alt også et nyvekket håp på grunn av Naturavtalen, likevel våge å tro på at alt dette nå kommer til å endres fundamentalt, og det raskt? Kanskje kan det endres hvis det blir nok bråk, spørsmål og graving rundt det? Jeg vet ikke hva jeg skal tro, og veksler mellom håp, uro og forvirring. Personlig synes jeg noe av det mest foruroligende er hvor lett gode intensjoner kan undergraves og ende opp i liksomprosesser hvor myndigheter og utbyggere tilsynelatende ikke gjør formelle feil, men hvor naturødeleggelser likevel får fortsette.
Man bør bli redd når man får høre detaljer om slike liksomprosesser før urørt natur blir ofret, for eksempel i enkelte vindkraftprosesser i den senere tid. Klima- og miljøminister Espen Barth Eide (Ap) jubler forståelig nok over Naturavtalen som «tidenes julegave til verdens barn». Men midt oppe i dette ser det ut til at vindkraftanlegget Davvi, planlagt på Laksefjordvidda i Finnmark, et av de største og mest uberørte naturområdene vi har igjen i Norge, og som også er reinbeite, forsøkes presset igjennom, uten at gravejournalister eller debattredaktører har vist særlig interesse.
Informasjonen om Davvi-prosessen så langt har jeg fra samiske folk som har følt seg grovt overkjørt.
Når denne enorme Davvi-vindparken utredes, later man som om man snakker med samene, men snakker med noen få samer. Man bestemmer seg for at området man ønsker å nedbygge, ikke er et reindriftsområde eller et turområde, hvilket det faktisk er. Ubegripelig nok står utbyggere selv fortsatt ansvarlige for de nødvendige konsekvensanalysene før en utbygging kan vedtas, et system som nylig ble sterkt kritisert i Morgenbladet av folk som selv lever av å levere slike analyser. Alternative analyser lages privat av engasjerte naturvernere og samer i denne saken, men ingen vil se dem.
Utbyggerne spiller på lokale motsetninger, på lokalpolitikere som tilsynelatende bryr seg lite både om natur og reindrift, men er desto mer opptatt av at utbygger har lovet dem mer penger i kommunekassa og noen arbeidsplasser. Utbyggersiden er så sikker på å feie all motstand av banen at en sentral representant for dem uttrykker at de «har lært av Fosen-utbyggingen». I Naturavtalens ånd skulle man tro at det betydde: «Iallfall etter høyesterettsdommen i favør av samene på Fosen har vi lært at sånn kan vi ikke gjøre det!». Det betyr derimot åpenbart at «vi har lært av Fosen-saken at vi må være enda lurere! Denne gangen skal ingen få stoppet oss.». La de stemmeløse fortsette å sitte stille og holde munn.
Hvis man bryr seg om naturvern, kjenner man også dyp natursorg over det landsomfattende problemet at lokal arealdisponering i årevis har gått stikk imot kunnskap om naturens behov for vern. Dispensasjoner gis over en lav sko, og nedbyggingen går i hurtigtogsfart. Politikerne som nå sitter ved makten, ser ut til å være mer opptatt av å verne den lokale kontrollen med arealdisponering enn av å verne natur. Og vi har vel ingen grunn til å tro så mye bedre om opposisjonen?
Klarer vi å stoppe denne undergravingen av intensjonen i Naturavtalen, er vi et langt stykke på vei. Klarer stadig flere av oss å forstå at vi er helt avhengige av naturen, og også at våre medskapninger har like stor rett som oss til liv, lykke, habitatet sitt, kan vi endre politikere og stanse destruktive krefter.
Heldigvis er veien til en dypere naturforståelse en lykkelig vei. Jeg blir lykkelig av å bevege meg i naturen og ta den inn, men det er ikke derfor den er der.