Jeg vil skrive om naturvern i dag, og straks jeg setter meg for å skrive, blir jeg overveldet av motsatte følelser. Siden jeg har oppfattet meg som naturverner fra jeg var ung, kjenner jeg straks på en flere tiår gammel utålmodig fortvilelse over at så mye har gått så forferdelig galt i alle disse årene – en svær avmakt – men også på et intenst raseri!

Hvem er disse lokale og nasjonale politikerne, hvem er disse næringslivsmenneskene som sammen har tatt så mange kritisk gale avgjørelser i så mange år, selv om de har hatt masse tilgjengelig informasjon om farene? Hvilke verdier står de for, ut over ønsket om en evig økonomisk vekst? Kan jeg fortsatt ha tillit til mennesker som prioriterer noe så viktig så lavt at det nærmest blir usynlig? Jeg er en av mange som ofte kjenner på det som kalles natursorg – sorg over tapt natur og utsatt natur, og over vår kollektive brutalitet overfor dyr, trær, planter og naturlige landskaper.

Men så opplever vi plutselig noe som kan se ut som tidenes beste julegave: Montreal-avtalen, «Naturavtalen», Montreal Global Biodiversity Framework. Visst blir jeg glad og håpefull! Endelig skal de bli sett, alle stemmeløse dyr, trær, planter, naturmiljøer og maktsvake mennesker som typisk rammes av nedbygging og rasering av natur. Avtalen er gledelig i seg selv, og enda mer gledelig er det at den understreker hvordan klimakrisen og naturkrisen må løses sammen. I flere år har ikke minst unges forståelige klimaangst vært spilt ut mot naturvern, for eksempel ved at man på kort tid har presset igjennom vindkraft på land, også der det gjør stor naturskade. Nå får vi alle hjelp til å se og forstå at de to krisene må løses i sammenheng – en fantastisk julegave, som bør gjøre det svært mye vanskeligere å spille ulike engasjerte miljøer ut mot hverandre.

Samtidig kjenner jeg på en gammel angst som er knyttet til lang tids økende mistillit til både politiske krefter og næringslivskrefter: Til tross for denne avtalen, vil det likevel bli mulig å vri seg unna, å betale seg vekk fra mange av forpliktelsene som ser ut til å ligge nedfelt i dokumentet? Og hvor lang tid har de tenkt å bruke på å finne ut hvordan alle beslutningstakere – i lokalpolitikk og administrasjon, i departementene og etatene og på Stortinget – skal kunne begynne å ta avgjørelser som faktisk tar hensyn til dokumentets mening og målsetting?

Jeg selv og andre i denne spalten har flere ganger skrevet om hvor viktig natur, dyr og landskaper er for menneskers psyke, mentale balanse og følelse av tilhørighet. Det er forsket på, men mange av oss vet det innenfra. Vi er biologisk sett steinaldervesener, skapt for å leve i natur. Forskerne viser oss at selv 20 minutter rolig og konsentrert naturopplevelse demper stress momentant. Å bevege seg i natur og ta den inn gjør oss mindre deprimerte og angstfylte, og det gir oss en følelse av tilhørighet – vi blir mindre ensomme! For å få disse effektene må man skru av skjermer, være nokså stille og tilstedeværende og ikke bevege seg for raskt. Pulstrening er for så vidt både sunt og antidepressivt, men kan like gjerne bedrives i et treningsstudio. Å omfavne naturen er noe annet.

En venn av meg ble mye mobbet som ungdom. Når livet var for ille, pleide han å løpe ut i skogen og legge seg i lyngen. Det hjalp hver gang. Vinden i trekronene, fuglelydene, lukten av lyngen som holdt rundt kroppen hans, stillheten bak lydene.

Jeg tror mange av oss trenger å forstå naturen på nytt, på en mer opprinnelig måte. Første skritt er å omfavne denne tilstedeværelsen og stillheten – være i naturen på dens egne premisser.

Får vi til det, er ikke veien lang til neste skritt: å øke følelsen av kjærlighet for og undring over dyr, vekster og landskaper. Når respekten blir større, blir vi mer interessert i det komplekse samspillet vi er en del av, og forstår bedre hvor totalt avhengige vi er av naturen, hvor absurd det er å ødelegge den. Kanskje begynner vi til og med å bli enige med den gamle indianeren som fastslo at naturen ville blomstre uten oss, mens vi går til grunne uten den.

Denne rolige og litt «gammeldagse» måten å bruke naturen på, er noe mange av min generasjon er oppvokst med, så det er ikke veldig mange år siden dette var en vanlig måte å se det på.

«De ville dyrene jeg jevnlig ser rundt meg, er ikke på besøk i mitt revir»

Riktig mange av oss er sterkt knyttet til nærnaturen vår på denne måten, men ofte har vi ikke like stor respekt for natur langt unna som vi selv aldri kommer til å bruke. Vindkraftturbiner settes ikke opp i byfolks hytteområder eller nærskoger, men hos «de andre». Neste skritt i å utdype vår respekt må derfor være å øke vår vilje til å verne og beskytte også områder som aldri vil bli direkte nyttige for oss selv, men for helt andre mennesker – eller «bare» for dyr, planter, trær og insekter. Kan det være et nyttårsforsett å utvide horisonten såpass? Det er ikke den lille nærnaturen som skal redde kloden for oss, det er helheten av hva vi kan verne, skåne eller tilbakeføre.

Det fins enda et skritt, som jeg endelig fikk et glimt av nylig, og som er mer i retning av urfolks syn på naturen, eller det økofilosofen Arne Næss kalte dypøkologi: at alt i naturen som ikke er oss, har en verdi i seg selv, som gjør at vi ikke skal høste mer enn hva vi faktisk trenger. Når vi ser oss selv som totalt sammenvevd med denne helheten, begynner vi å skjønne hva det egentlig er snakk om. Først når vi virkelig har tatt den innsikten til oss, slutter vi å være klodens farligste art for oss selv og alle de andre.

Det lille økofilosofiske aha-øyeblikket mitt var følgende – og jeg er flau over å ha brukt så lang tid på å innse det: De ville dyrene jeg jevnlig ser rundt meg, er ikke på besøk i mitt revir, på min eiendom. De bor her like mye som meg, og har en medfødt og selvsagt rett til å gjøre det. Juss og papirer er kanskje meningsfylt for å regulere forhold mellom mennesker. Overfor resten av våre medskapninger har papirene ingen mening.

Nå er det lite som tyder på at flertallet av de som tar avgjørelser i samfunnet, har noen fordypet forståelse for de store sammenhengene i naturen og vår egentlige rolle i dem. Skal vi som har mye natursorg, men tross alt også et nyvekket håp på grunn av Naturavtalen, likevel våge å tro på at alt dette nå kommer til å endres fundamentalt, og det raskt? Kanskje kan det endres hvis det blir nok bråk, spørsmål og graving rundt det? Jeg vet ikke hva jeg skal tro, og veksler mellom håp, uro og forvirring. Personlig synes jeg noe av det mest foruroligende er hvor lett gode intensjoner kan undergraves og ende opp i liksomprosesser hvor myndigheter og utbyggere tilsynelatende ikke gjør formelle feil, men hvor naturødeleggelser likevel får fortsette.

Man bør bli redd når man får høre detaljer om slike liksomprosesser før urørt natur blir ofret, for eksempel i enkelte vindkraftprosesser i den senere tid. Klima- og miljøminister Espen Barth Eide (Ap) jubler forståelig nok over Naturavtalen som «tidenes julegave til verdens barn». Men midt oppe i dette ser det ut til at vindkraftanlegget Davvi, planlagt på Laksefjordvidda i Finnmark, et av de største og mest uberørte naturområdene vi har igjen i Norge, og som også er reinbeite, forsøkes presset igjennom, uten at gravejournalister eller debattredaktører har vist særlig interesse.

Informasjonen om Davvi-prosessen så langt har jeg fra samiske folk som har følt seg grovt overkjørt.

Når denne enorme Davvi-vindparken utredes, later man som om man snakker med samene, men snakker med noen få samer. Man bestemmer seg for at området man ønsker å nedbygge, ikke er et reindriftsområde eller et turområde, hvilket det faktisk er. Ubegripelig nok står utbyggere selv fortsatt ansvarlige for de nødvendige konsekvensanalysene før en utbygging kan vedtas, et system som nylig ble sterkt kritisert i Morgenbladet av folk som selv lever av å levere slike analyser. Alternative analyser lages privat av engasjerte naturvernere og samer i denne saken, men ingen vil se dem.

Utbyggerne spiller på lokale motsetninger, på lokalpolitikere som tilsynelatende bryr seg lite både om natur og reindrift, men er desto mer opptatt av at utbygger har lovet dem mer penger i kommunekassa og noen arbeidsplasser. Utbyggersiden er så sikker på å feie all motstand av banen at en sentral representant for dem uttrykker at de «har lært av Fosen-utbyggingen». I Naturavtalens ånd skulle man tro at det betydde: «Iallfall etter høyesterettsdommen i favør av samene på Fosen har vi lært at sånn kan vi ikke gjøre det!». Det betyr derimot åpenbart at «vi har lært av Fosen-saken at vi må være enda lurere! Denne gangen skal ingen få stoppet oss.». La de stemmeløse fortsette å sitte stille og holde munn.

Hvis man bryr seg om naturvern, kjenner man også dyp natursorg over det landsomfattende problemet at lokal arealdisponering i årevis har gått stikk imot kunnskap om naturens behov for vern. Dispensasjoner gis over en lav sko, og nedbyggingen går i hurtigtogsfart. Politikerne som nå sitter ved makten, ser ut til å være mer opptatt av å verne den lokale kontrollen med arealdisponering enn av å verne natur. Og vi har vel ingen grunn til å tro så mye bedre om opposisjonen?

Klarer vi å stoppe denne undergravingen av intensjonen i Naturavtalen, er vi et langt stykke på vei. Klarer stadig flere av oss å forstå at vi er helt avhengige av naturen, og også at våre medskapninger har like stor rett som oss til liv, lykke, habitatet sitt, kan vi endre politikere og stanse destruktive krefter.

Heldigvis er veien til en dypere naturforståelse en lykkelig vei. Jeg blir lykkelig av å bevege meg i naturen og ta den inn, men det er ikke derfor den er der.