Mozart på pensum

Massiv ECM-boks der Levin spiller Mozart på Mozarts eget klaver.

Magnus Andersson

ROBERT LEVIN: Her gestikulerende ved Mozarts fortepiano. Foto: Laura Pfleifer/ECM

Wolfgang Amadeus Mozart

The Piano Sonatas on Mozart’s Fortepiano

Robert Levin

ECM New Series

Selv om Mozart-sonatene er pensum for enhver pianist, er mitt inntrykk at stykkenes status er synkende og at de spilles stadig sjeldnere. Egentlig gir det mening: Den historiske fremføringspraksisen som har preget musikklivet de siste tiårene, har gjort avstanden til Mozart-sonatene lenger. Mozart skrev for en annen type klaver enn det moderne flygelet, og jo mer erfaring lyttere får med å høre musikk spilt på eldre instrumenter, desto rarere høres de ut på moderne flygel. Det er som om noe av elegansen blir borte fordi instrumentet er overdimensjonert sammenliknet med Mozarts fortepiano.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Album

Barbeint i snøen

En åpenbaring av en Pettersson-innspilling.

Egil Baumann

DEN LYRISKE MATTEI: Gjør noe vesentlig med Allan Petterssons sanger. Foto: Håkan Flank

Allan Pettersson

Barfotasånger

Peter Mattei (baryton), Bengt-Åke Lundin (piano)

BIS

Hvordan er det å forstå et verk som uttrykk for komponistens liv? Altså det å trekke inn biografisk stoff for å tyde verket ut fra hva vi vet om komponistens livsforløp? Dette er kjent som den historisk-biografisk metode , en metode som ifølge mange er akterutseilt. Det er kanskje ikke så rart. Så er det da også vanskelig å påvise sammenhengen mellom levd liv og ved hvilke kompositoriske midler som i vid forstand formidler levd liv. Enkelt sagt: Det går an å skrive trist musikk uten selv å være trist. Men vet vi at komponisten var trist da han komponerte verket, blir verket enda tristere. Så har ofte biografisk stoff en evne til å drive inn i verkene, ja, nærmest bli en del av dem.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Album

Samtidstango

Med utspring i tango transcenderer Glorvigen sjangeren.

Magnus Andersson

KOMPONISTEN: Og bandoneonisten Glorvigen. Foto: Jevgenia Frolova

Per Arne Glorvigen

Violent Tenderness, Kykelipi, Polaco

Glorvigen (komponist/bandoneon), Quatuor Diotima, Bernt Ola Volungholen (baryton), Christian Ihle Hadland (klaver), Øyvind Gimse (cello)

LAWO

Per Arne Glorvigen er mest kjent som superstjerne på tangoens instrument, bandoneon, og vi hører sjangerens karakteristika titt og ofte, her på en plate med hans egne komposisjoner. Tango er eksempelvis innskrevet i satstitlene til Violent tenderness, for strykekvartett og bandoneon. I førstesats, «Tango musculoso», er rytmen drivende som i tangomusikken, vi hører strykere lage den karakteristiske knirkelyden du får av å spille med buen på «feil» side av stolen, og noen melodiske avsnitt kunne vært hentet fra Piazzolla på hans mest eksperimenterende. Glorvigen er imidlertid ikke en Piazzolla-epigon, selv om han også kombinerer trekk fra tango med modernismen. Glorvigen trekker det mye lenger enn han som revolusjonerte tangosjangeren.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn