Det var en julekveld for snart 60 år siden. Snøbygene stormet fra tunge skyer. Allerede tidlig på ettermiddagen kom det nattsvarte kveldsmørket sigende som gardiner for vinduene. Det var utenkelig at noen måtte ut en slik kveld. Men dagens avis var ikke kommet. Heller ikke julekortene vi savnet.
Datteren min
Datteren min er like gal etter tradisjoner som det jeg er. (Lurer på hvor hun har det fra.) Det er noe med det trygge i det, det å vite hva man kan forvente, å ha noen rammer, så ikke alt er i spill, alltid. Når man konstant går med følelsen av at hva som helst kan skje, holder alle muligheter åpne, har alle antenner ute, er det godt å vite at det i noen situasjoner finnes noen rammer vi operer innenfor. Det finnes noen rammer, som er satt, som vi ikke trenger å snakke om, som vi alle er enige om, og som kan fungere som noen grenser å støte mot, en slags beskyttelse mot at ikke absolutt hva som helst kan skje. Men samtidig en slags begrensning som gir mulighet til å utforske eller utfordre det som ligger fast. Men denne tradisjonen skal ikke utfordres.