Datteren min er like gal etter tradisjoner som det jeg er. (Lurer på hvor hun har det fra.) Det er noe med det trygge i det, det å vite hva man kan forvente, å ha noen rammer, så ikke alt er i spill, alltid. Når man konstant går med følelsen av at hva som helst kan skje, holder alle muligheter åpne, har alle antenner ute, er det godt å vite at det i noen situasjoner finnes noen rammer vi operer innenfor. Det finnes noen rammer, som er satt, som vi ikke trenger å snakke om, som vi alle er enige om, og som kan fungere som noen grenser å støte mot, en slags beskyttelse mot at ikke absolutt hva som helst kan skje. Men samtidig en slags begrensning som gir mulighet til å utforske eller utfordre det som ligger fast. Men denne tradisjonen skal ikke utfordres.
Datteren min
Akkurat nå