Gudfarens fredelige verden
Gudfaren-filmene minner på mange måter om middelalderen. Men klarer vi å se forbi volden og forstå hva som holder samfunnet sammen?

For noen uker siden så jeg Francis Ford Coppolas klassiker «Gudfaren» I igjen på ærverdige Frogner kino i Oslo. Det var et pust fra gamle dager både fra lerretet og kinosalen. Grovkornede bilder, statister med kropper i alle fasonger, store neser og små pupper – en verden vi nesten ikke ser på film i dag lenger. Og mengder av vold og blod. Få filmer makter å formidle en følelse av overhengende fare som pågår over så lang tid. Som min far utbrøt da vi gikk ut av salen: «Puh, jeg er glad vi ikke lever i et slikt voldsinferno.» Følelsen av utmattelse og lettelse når det hele omsider er forbi etter tre timer, har brakt «Gudfaren» opp i det absolutte tetsjiktet når verdens beste filmer skal kåres.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent