Forestill deg en elv. Hva slags historier kan den bygge opp, hva kan den fortelle? Nesten ingen ting. Tvert imot, elva bygger ned. Den graver sakte ut stein, sand, jord, silt og vegetasjon; i flom kan den rive med seg alt som er. Elva er ustadig gjennom årstidene. Fryser til. Slipper opp. I tillegg kan den skifte navn fra land til land. Marit Kaplas første bok handler om den lille svenske bygda Osebol ved et vassdrag i Värmland. Elva kalles Klara, kanskje fordi vannet ble oppfattet som klart, skinnende. Det kommer fra Norge, fra Femunden. Ovenfor innsjøen starter vassdraget i Härjedalen, på svensk side. Inn i Norge heter elva Røa, nedenfor Femunden skifter strømmen navn til Gløta, deretter til Femundselva og Trysilelva før den blir Klarälven ved riksgrensen og følger dalføret ned til Karlstad ved Vänern. Utløpet av Vänern, Göta älv, renner i havet ved Göteborg. Til sammen danner de Skandinavias største vassdrag, et sentralt løp i skogsdriftens og tømmerfløtingens historie, nå hovedsakelig en produsent av vannkraft – og et område for jakt og fritid, menneskelig rekreasjon. De største tettstedene ligger ved rester av gammel skogindustri som ikke lenger gir tilstrekkelig arbeidsplasser. Teknologien endres, kulturen forandrer seg, småsamfunnenes sammenbindende krefter løsner.
