Det nærmer seg ikke bare jul, men også en ny tyrkisk bakkeoffensiv inn i Syria. I hvert fall hvis vi skal tro Tyrkias president Recep Tayyip Erdogans uttalelser de siste ukene. Parallelt med at Tyrkia knuger på sitt «ja» til å slippe Sverige og Finland inn Natos rekker, har tyrkiske myndigheter gått til angrep på kurdiske grupper inne i Syria og Irak.

Rettferdiggjøringen av disse angrepene knyttes til Tyrkias sikkerhetsbekymringer, og mer spesifikt terrorangrepet som fant sted i Istanbul 13. november. En etterlatt koffert i handlegata Istiklal tok livet av seks personer og skadet minst 80. Tyrkia var raskt ute og anklaget både den tyrkiskkurdiske organisasjonen PKK og syriskkurdiske YPG for å være ansvarlige for terroraksjonen.

Begge organisasjonene rykket ut og benektet at de ikke hadde noe med angrepet å gjøre, og at de tvert imot tok sterkt avstand fra det. Så langt har ingen grupper offisielt tatt på seg ansvaret for angrepet. Det framstår som rimelig usannsynlig at det skulle være YPG som sto bak. Hvorfor begå et anonymt terrorangrep? Hva skulle YPG ha oppnådd med å ta livet av sivile i Istanbul?

På tross av at det verken er lagt fram noen form for bevis, eller virker sannsynlig at YPG står bak dette angrepet, gjentas likevel de tyrkiske talepunktene om deres «legitime sikkerhetsbekymringer» fra Nato-allierte i Europa.

– Tyrkia har rett til selvforsvar mot terror, slik også andre Nato-land har operert i Irak og Syria for å bekjempe terror, sa Natos generalsekretær Jens Stoltenberg på en pressekonferanse forrige fredag. Stoltenberg går dermed oppsiktsvekkende langt i å akseptere Tyrkias premisser.

«Måten europeiske ledere går god for den tyrkiske definisjonen av sikkerhetsbekymringer er dypt problematisk»

Statsminister Jonas Gahr Støre gjentok et liknende budskap seinest på onsdag under en pressekonferanse med den tyske kansleren Olaf Scholz i Berlin, der han ifølge NTB understrekte at det er viktig å ha respekt for at Tyrkia er utsatt for en sikkerhetstrussel som andre land ikke opplever.

Måten europeiske ledere går god for den tyrkiske definisjonen av sikkerhetsbekymringer er dypt problematisk på flere nivåer.

For det første gir det akkurat nå carte blanche til Tyrkia for å angripe parter inne på andre lands territorier uten å ha framlagt troverdig dokumentasjon på at det kan kalles et legitimt forsvar mot en terrortrussel.

For det andre er det en velkjent sak at det å «utgjøre en sikkerhetstrussel» i Tyrkia i en årrekke har vært en merkelapp som har blitt klistret på alt fra opposisjonspolitikere, menneskerettsaktivister, redaktører og minoritetsgrupper.

En tyrkisk opposisjonspolitiker som har gått gjennom en rapport fra landets justisdepartement, forteller at det i perioden mellom 2016 og 2021 skal ha blitt satt i gang mer enn 1,7 millioner etterforskninger av anklager om medlemskap av terrororganisasjoner. I et land med 80 millioner innbyggere sier dette tallet ganske mye om hvor bredt «terrorismetrusselen» favner.

Det bør ikke være europeiske lands oppgave å gjøre det lettere for tyrkiske myndigheter å bryte demokratiske spilleregler, verken innenfor eller utenfor egne landegrenser. Dessverre ser det ut til at det viktigste nå er å sikre det svenske og finske tilskuddet til Nato-alliansen. Dermed står den autoritære Erdogan fritt til å presse til seg moralsk ryggdekning fra Nato-allierte.