Det var kanskje på tide at noen røsket litt tak i Henri Matisse. I en samtidskunstkontekst hvor det slett ikke er uvanlig å sitere og resirkulere diverse ismer fra 1900-tallet, har han vært merkelig fraværende. Det til tross for at betydningen verkene hans har hatt for kunsten, er på linje med den The Velvet Underground har hatt for rockemusikken; Det er spor og merker etter gubben overalt – både bevisst og ubevisst plassert. Oftest ubevisst, vil jeg tro, siden jeg så sjelden hører navnet nevnt utenfor kunsthistoriske rammer. Det er derfor passende at nettopp Magne Furuholmen har tatt utgangspunkt i Matisses siste arbeider: gammel og kreftsyk nektet han å gi seg, men klippet ut former i farget papir han arrangerte – liggende i senga.