I hjertet av sin overveldende «kønsthappening» i det gamle Munchmuseet har Christopher Nielsen plassert et tekstverk. I det opptrer den norske undergrunnsveteranen på samme tid som institusjonskritiker og som sin egen anmelder. Han lanserer begreper som «sossial-surrealisme», «lokalisme», «tegneseriekunst» og «Bad Art».