Wilhelm Reich huskes for orgonskapet – men en ny bok hevder han også endret norsk litteraturhistorie.
Har vi noe annet enn forakt til overs for den kulturen som ikke selger?
Et par akkorder inn i Pavements første låt kommer jeg på hva jeg har imot gjenforeningskonserter: at det er andre til stede.
Denne uka reiser vi en nidstang mot Kaizers Orchestra , som onsdag morgen kunngjorde at de gjenforenes for å spille seks eksklusive konserter neste høst. Fire timer seinere sendte bandet ut en ny melding: «What?! Forhåndssalget utsolgt på no time! Tusen takk! og vær så god, nå legger vi ut 16 ekstra konserter å danse ompa til.» Jaha. Så i løpet av en kort formiddag skal jærbuene altså ha trommet sammen til bandmøte, gått gjennom turnéplanen, ringt ektefellene sine, koordinert med konsertsteder landet over, booket overnatting, planlagt transport av pumpeorgler og oljefat – og funnet plass til ikke én, ikke tre, men seksten konserter til? Vi testet narrativet på en seksåring vi kjenner; han skriver julebrev til nissen og lever fortsatt i den tro at teksten til isbilens kjenningsmelodi er «Det er tomt for is, det er tomt for is/ Nå har jeg ikke mere is å selge». Hans kommentar: «Du kødder med meg.»