Når kom nyliberalismen til Norge for alvor? Kanskje var det med den nye energiloven i 1990. Loven liberaliserte energisektoren og gjorde vannkrafta om fra et felles knapphetsgode til en vare som rant i overflod gjennom turbinene. Disse markedsmekanismene, i kombinasjon med et gradvis ekspanderende nordeuropeisk kraftmarked, la grunnlaget for enorme fortjenestemarginer som vi strømforbrukere og næringslivet fikk betale prisen for.

Etter hvert som det europeiske energiforsyningssystemet har kommet under stadig sterkere press de to siste årene, har dette sørget for elleville strømpriser også i landet som renner over av billig produsert vannkraft.

Hos dem som har fulgt utviklingen tett og jobbet nært på det norske kraftsystemet, vil enkelte ta energiloven fra tida rundt Murens fall i forsvar. Svein Roar Brunborg er pensjonert toppbyråkrat og med i veterangarden som utgjør kjernen i Alternativ energikommisjon. Brunborg har blant annet bakgrunn fra Miljøverndepartementet, Olje- og energidepartementet og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og var sentral i utformingen av nettopp energiloven.

Helt siden konsesjonslovene kom på plass tidlig på 1900-tallet, har kraftutbyggingen hatt som hovedformål å sikre tilstrekkelig vannkraft til nytte for husstandene og næringslivet i landet vårt. Brunborg står fast på at energiloven i 1990 var ment å videreføre dette formålet, men at en rekke forhold gjør at loven ikke håndheves slik den var tenkt.

I årene før den nye loven kom på plass, var bransjen mest opptatt av at det var oppstått en overproduksjon av kraft. Strømprisene nasjonalt var på vei nedover, og aktørene i bransjen var engstelig for lønnsomhet så vel som manglende investeringsmidler. Brunborg framhever at energiloven ble en «reddende engel» i denne situasjonen. Nettkostnadene ble i stor grad lagt på strømkundene, og dette sikret kraftselskapenes investeringer i ny kraftproduksjon. Tidligere hadde strømprisene variert i intervallet 20–50 prosent mellom nabokommuner. Med en tilnærmet nasjonal strømpris fikk en felles strømpris til sluttbrukerne i samme region. Samtidig sørget gjennomgående lave strømpriser for at en urealistisk satsing på ny vannkraft stoppet opp i årene etter Alta-utbyggingen tidlig i 1980-årene.

Siden har det blitt kraftig stopp for oppfølgingen av energilovens samfunnsbidrag og forbrukervennlige intensjoner. Med den nye loven skulle forbrukernes posisjon styrkes og gjøres mer likeverdig med produsentene. I realiteten har det motsatte skjedd, erkjenner Brunborg, og trekker fram hvordan kostnadene ved utbygging av strømnettet innenlands, og som kabler til utlandet, er blitt lagt på næringsliv og befolkning framfor kraftprodusentene. Tilsvarende har det gått dårlig med alle planene om at energiøkonomisering skulle prioriteres på linje med ny kraftutbygging. Med en tilnærmet felles nasjonal strømpris skulle kraftfulle enøk-tiltak gjøres lønnsomme. Også her er forutsetningene blitt forlatt, kanskje fordi energiøkonomisering er blitt sett på som et hinder for økt kraftproduksjon og dermed økt lønnsomhet.

Brunborg viser videre til at oppmagasineringen av vann i kraftverkenes magasiner var ment å skulle å utjevne variasjonene mellom tørre og våte nedbørsår i Norge. De enorme vannmengdene, som i utgangspunktet tilhører befolkningens felleseie og den norske staten, er i stedet blitt en gullkantet ressurs som kraftprodusentene kan tilby og selge fritt på et europeisk kraftmarked. Resultatet blir at norske strømkunder belastes med en strømpris som ikke lenger har sammenheng med den rimelige kostnaden (tolv øre per kilowattime) som det koster å omdanne vann fra norsk natur til strøm via vannkraftmagasinene.

«Energiunionen i EU har i realiteten har brutt sammen grunnet høye gasspriser»

Påstanden til Brunborg er at handelen med elektrisk kraft mellom Norge og utlandet ikke er i samsvar med premissene som lå til grunn for energiloven i 1990. Utvidelsen fra et nordisk til et nordeuropeisk kraftmarked har skjedd uten at dette er blitt fulgt opp i loven. Det innebærer at vannet i norske vannmagasiner ikke lenger kan spille den rollen det var ment for norsk forsyningssikkerhet. Eksporten kan i utgangspunktet heller ikke begrenses for å sikre at vannet kommer Norge til gode.

Konsekvensene av dette har vi sett det siste året. Olje- og energiminister Terje Aasland og Ap/Sp-regjeringen står uten tilstrekkelige lovhjemler for regulatoriske tiltak som kan sikre forsyningssikkerhet og prisstabilitet i møtet med krafteksport og nedtapping av vannmagasinene.

Den tidligere toppbyråkraten er også kritisk til tilslutningen til Acer-samarbeidet som Norge har gjort som en del av EØS-avtalen. Her blir organiseringen av det norske kraftsystemet endret i retning av energisystemet i EU. Energiunionen i EU har i realiteten har brutt sammen grunnet høye gasspriser, den russisk-europeisk handelskrigen om gass og en tysk-europeisk energiforsyningsstrategi som har sviktet fullstendig. Per i dag overstyres like fullt prinsippene om nasjonal leveringssikkerhet i energiloven av de økonomiske og markedsmessige forutsetningene i den europeiske energiunionen.

Til sammen gjør dette at energiloven av 1990 sine forutsetninger om stabil og langsiktig leveringssikkerhet og gunstige strømpriser til husholdninger og næringsliv i Norge ikke lenger kan oppfylles. Med artikkelen «Om energiloven av 1990 og konsekvensene av den» viser Svein Roar Brunborg at vi er havnet i et uføre et godt stykke unna de opprinnelige forutsetningene for norsk kraft- og strømprispolitikk.

Hvor langt «vest for loven» bransjen befinner seg i dag, stilles skarpt i et intervju med konsernsjef Eimund Nygaard i Lyse Energi i Stavanger i Klassekampen denne uka (25. oktober).

Konsernsjefen får spørsmål om hvorfor han og kraftbransjen er så sterkt mot den nye toppskatten på strøminntekter basert på priser over 70 øre kilowattimen, når de fleste er enige om at prisene bør under dette nivået uansett.

Her slippes «katta ut av sekken» av Nygaard: «Når en bygger effekt, bygger vi for de timene det ikke blåser. Vi er avhengig av prissvingningene, ikke av prisen på 70 øre.»

Her sies det rett ut at Lyse Energi og kraftbransjens forretningsidé nå forutsetter, og har gjort seg avhengig av, store prisvariasjoner og den grunnleggende utryggheten som dette medfører for industri, næringsliv og oss forbrukere. Det kan være greit å ha med seg videre i det energipolitiske ordskiftet. Når det nå er tid for å finne tilbake til tiltakene som kan rette opp mye av det som har gått galt siden energiloven og nyliberalismen gjorde sitt norske inntog for drøyt tre tiår siden.