Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Levende bandasjer – her, nå!

Det var stinn brakke på Josefine Visescene i Oslo. Ildsjelen Jørn Simen Øverli sang og fortalte fra sitt liv som formidler av Vladimir Vysotskijs sanger. Med seg hadde han sønnen Zakarias (sax og strupesang à la Vysotskij) og Siril Hauge (vokal og fløyte).

Kvelden ble en påminnelse om noe som er viktig å huske, nå som krig har rammet Ukraina: Boikott ikke russisk musikk. Her er musikk i verdensklasse, vokst fram i motstand mot tidligere generasjoners Putin-despoter. Vysotskijs sanger ga i sin tid styrke og mot til et helt folk, og gjør det fremdeles. Sangene var totalforbudt i hans egen levetid, men kopiert fra konserter på kassetter. «Bandasjer», ble båndene kalt, de leget blødende sår for millioner av mennesker.

Fra Vysotskij – den skarpeste opposisjonelle i sin tid, mener mange – går det en linje bakover i tid til to verdensnavn: Sergej Prokofjev og Dmitrij Sjostakovitsj.

Prokofjev hadde forlatt Sovjetsamveldet etter revolusjonen i 1917 og var blitt en feiret komponist av mange her i Vest. Men tross friheten, han følte seg ikke hjemme. Så «tilværelsens uutholdelige letthet» kalte russeren i ham tilbake i 1934, vel vitende om at Stalins jerngrep ventet. Prokofjevs plan? Han ville komponere en ballett basert på Shakespeares tragiske «Romeo og Julie» (påbegynt i 1936, samme år som Moskva-prosessene ble satt i gang). Slutten skulle snus – den skulle ende godt, et streif av håp i en ond verden. Stalin luktet lunta og stoppet visjonen.

«Det handler om musisk solidaritet. Lytt og lær.»

Lukte lukta, gjorde Stalin også med Sjostakovitsjs fjerde symfoni, «Den forbudte». Den var under oppseiling samme år som Prokofjev kom tilbake. Med sine åtte horn og en slagerverksseksjon verden ikke hadde sett maken til, skulle denne symfonien med synsk kraft varsle de kommende Moskva-prosessenes helvete på jord. «Stopp!» sa Stalin, han svartelistet Sjostakovitsj livet ut.

Norge støtter nå et krigsrammet Ukraina. Våpen sendes, og flyktninger tas imot. Ta også imot russisk musikk med åpent sinn. Det handler om musisk solidaritet. Lytt og lær. For et par uker siden framførte Oslo-Filharmonien Sjostakovitsjs 4. symfoni. Krigers rystelser er universelt tidløse. Så musikken dundret rett inn i et krigsrammet Ukraina akkurat nå. Symfonien ligger på Youtube.

Der ligger også Prokofjevs 7. symfoni i c-moll, hans siste (1952). Ytre kontekst: Han, en utstøtt folkefiende, hun, ekskona, sendt til Sibir. Symfonien er vakker og leken, en syngende vemodsreise tilbake til barndommens Ukraina (han er født i Donbas!). Et indre vern mot Stalins formørkede samtid.

«Velger du å gjøre slutten på denne symfonien litt mer optimistisk, får du kanskje Stalin-prisen!» lokket/truet myndighetene. Prokofjev så gjorde, han hadde ikke noe valg. I dag foreligger denne symfonien innspilt både med en stille klokkespillslutt og en pompøs finale. I forrige uke, 13. oktober, ble den framført i Oslo Konserthus, med stille slutt – til brakapplaus. Det ligger flere innspillinger på Youtube. Din indre musikkforsker kaller på deg!

Der ligger selvfølgelig også Vysotskij-innspillinger med Jørn-Simen Øverli. Selv skulle denne utrettelige ildsjelen videre til Kirkenes neste dag med «Russlands farligste opposisjonelle» i gitarkassa: Vladimir Vysotskij.