De første årene jeg bodde i Russland – jeg flyttet til Sankt Petersburg høsten 2007 – kunne man lese diskusjoner i russiske aviser om hvorvidt Vladimir Putin egentlig hadde noe langsiktig mål med presidentskapet, eller bare styrte landet fra dag til dag, uten andre visjoner enn å sikre egen popularitet. Truslene fra muslimsk fundamentalisme i Nord-Kaukasus var slått ned, oligarkenes villeste hjemme-alene-fester brakt under kontroll, den hjemlige befolkningen beroliget med lønnsvekst og ro og orden i gatene. Og ute i verden var Russland igjen en respektert politisk aktør. Hadde debattantene kunnet lese Aage Storm Borchgrevinks nylig utkomne thriller av en politisk biografi, «Krigsherren i Kreml», ville de ha skjønt at hele problemstillingen deres i bunn og grunn var skivebom. Men la oss begynne med begynnelsen.
