Jeg sitter på stuegulvet hjemme hos kusinen min og leker med datteren hennes. Hun er knapt ett år gammel, men det er tydelig at hun forstår hva som menes om noen signaliserer at det er tid for å spise, bade eller leke. Draget av forståelse over et så ungt fjes, en kropp som ennå ikke kan holde seg oppe av seg selv, forundrer meg. Når man sier navnet hennes, retter hun oppmerksomheten mot en med øyne som besitter en så stødig og distinkt lysende fornemmelse av jeg.

Senere sier tanten min: Det er rart, dere pleide å være barna, og nå har også dere barn. Motsatt barnets enkle forståelse trekker noe mer uutgrunnelig over ansiktet hennes. Jeg vet at minnet hennes kryssklipper til en tid som for meg besto av å filme remakes av bollywoodscener med kusinene mine eller å sitte på gulvteppet og leke med dukker, og at den tiden ser helt annerledes ut fra hennes perspektiv. Hva tenkte foreldrene i våre første leveår, da de forsøkte å lære seg det nye landet, og samtidig sørge for at vi barna visste hvor vi kom fra? Hva ønsket de, for seg selv og oss? Ble det som de hadde sett for seg?

Det er ikke alle spørsmål man vil ha svaret på, men så melder de seg likevel; når noen i slekta dør eller et barn kommer til, er det vanskelig å ikke spørre seg hvor man kommer fra, hva man har fått overlevert, hva man selv overleverer.

En av favorittlekene til niesen min er et trebrett med dyrefigurer: ei ku, en gris, et esel. Hun griper eselet og putter det i munnen. Kusinen og tanten min forteller at hun pleier å lage esellyder, så da setter vi gang med å lage esellyder for å få henne til å vise at hun kan det samme: iiiii ooooo iiiii oooo. Vi lykkes ikke, men leker videre.

Eselet kan ikke sies å være et besunget vesen. Lukker jeg øynene, går assosiasjonene til et tungt pålesset dyr i et anonymt, tørt fjellandskap, Tussi i «Ole Brumm» eller en generisk funny animal video. I Athena Farrokhzads diktsamling av året, «Åsnans år», er dette ofte komiske dyret en gjennomgangsfigur. Vi følger et dikter-jeg gjennom en hverdag med partneren og barna, med alt det innebærer av matlaging, opprydding og samtaler. Diktene prøver mest av alt å navigere i en sorg over alle i slekta som dør, og som ofte befinner seg langt vekk fra jeg-et. Men vi får også presentert et lekent og nysgjerrig blikk på eselet som en slags «dyrvärldens proletär», en potensiell revolusjonær og et idéhistorisk prisme å se verden gjennom. I disse diktene blir eselet både besunget og besørget, det blir stående som et bilde på migranten som aldri får slutte å arbeide. Som med all god humor rommer den komiske overflaten tragiske dyp:

Förr, filosoferar åsnan, respekterade man mig

Okej, respekterade är kanske inte rätt ord

men man vidkändes åtminstone min existens

man bemödade sig om en gnutta galanteri

Ursäkta att jag går med ryggen till, kunde man säga

när man fullastad ledde mig genom öknen

Inte alls frun, kunde jag genmäla, på bristningsgränsen

blommor har ingen baksida

Man lindande in utsugningen i en viss finess

Nu har rovdriften avskaffat de siste smulorna av politess

Man dinglar inte ens en morot för motivationen

Priset på grönsaker stiger och ingen orkar spela teater

när det ändå är piskan som gör jobbet

Eselet er ikke bare et bilde på migranten, men skriver seg også på satirisk vis inn i spørsmål om klimakrisens menneskesentrerte utgangspunkt og løsninger. I disse diktene organiserer eslene seg – noe overraskende sammen med fluer og klegg – i en slags alternativ dyreversjon av Røde Arme Fraksjon ved navn Radical Ass Fraction. Men RAF faller etter hvert sammen, fordi fluene bryter ut i Flugor utan herre, og interne stridigheter oppstår rundt menneskets rolle i denne kampen. Er menneskene gode allierte? Et av eslene uttrykker at det heller vil dø enn å bære enda en av disse miljømarodørene. Jeg vet ikke hva annet jeg skal si enn at jeg holder med deg, Tussi, jeg hadde heller ikke villet samarbeide med oss mennesker.

Om eselet er frontfiguren i diktsamlingen, så er det livets store størrelser som utgjør materien vi beveger oss rundt i: moderskapet, kjærligheten og døden. To av dikter-jegets brødre er døde, en mormor plaget av dødsangst dør, og en far med en terminal sykdom ligger på dødsleiet. Linjene mellom liv og død, fra fødsel til dødsfall, mellom levende og døde, strekker seg over landegrenser:

Jag vill återse min födelseplats

medan de som fanns vid min födelse lever

när alla ligger i jorden är den inte min att återse

Det slår meg at dette diktet utgjør et unntak, for mange av tekstene hvor dikter-jeget er present, er spekket med hverdag. Døden diskuteres som regel mens man hakker løk eller skjærer ut et gresskar, sorgen treffer når et melkeglass går i stykker eller man står og støvsuger. Når hun drømmer om å dra tilbake til hjemlandet og besøke sine brødres graver, ser hun først for seg å dra hjem til tanten sin, å stå på kjøkkenet med henne og blande gurkemeie, tomatpuré og tørket lime i en gryte. Og det er helt i samsvar med livet. Sorgens bakteppe er jo stua, ikke akuttmottaket.

For migranten er død i familien ofte forbundet med tapet av et sted man ellers ikke har tilgang til. Hvor gjør man av sorgen når døden er flerkontinental? I Farrokhzads dikt arter dette seg som en insistering på sorgens synlighet: «Varför kan jag inte bära min sorg som mina kläder / varför är det bare förträngningens livslust / eller vetskapens dödsdrift som finns».

«Hvor gjør man av sorgen når døden er flerkontinental?»

Dette behovet for at sorgen skal vises, nærmest utstilles, minner meg om en linje i Pedro Carmona-Alvarez’ seneste diktsamling «Dobbeltliv»: «Døden er urimelig som et fremmedspråk». I all sin gåtefullhet sier sammenstillingen noe veldig presist om både død og urimelighet, fremmedhet og språk. Noe av den samme urimeligheten finner jeg hos Farrokhzad, i det at døden er uforsonlig; slekta dør på andre siden av jorden, ens barn vil aldri kjenne de menneskene som har formet en, og det er ingenting man kan gjøre med det. Eller som det står: «Nu väller sorgen fram i venerna / som svart sirap från jordens mitt».

Men steder kan også forsvinne før vi dør. På mange måter er det kanskje denne sorgen, den som blir større når våre kjære dør, men som eksisterer også før det, som skjærer mest i meg under lesningen av disse diktene. Den meksikansk-jødiske poeten Gloria Gervitz sier det veldig presist i etterordet til langdiktet «Migrationer»: «Priset för migrationen är alltid längtan. Alltid. Bara det att du till sist längtar efter någonting som inte längre finns. Varken du själv eller platsen du lämnade kommer någonsin att bli vad ni var. Du återvänder aldrig även om du återvänder».

Hos Farrokhzad er det mye lengsel. Det er som om brødrenes død setter i gang en produksjon av drømmer hos jeg-et; hun hadde gitt alle sine fremtidige speilbilder for å kunne ligge på sin onkels stuegulv og få håret rettet ut av tanten sin, hun kunne gitt alle de gjenværende eggene sine i bytte mot en tur til Det kaspiske hav for å svømme utover mot horisonten. Når jeg leser det, klinger Gervitz’ tanker i bakhodet mitt og minner meg på at disse fantasiene – som fantasier flest – aldri vil være det vi ønsker at de skal være. Du vender aldri tilbake selv om du vender tilbake.

Før jeg leste det Gervitz skriver om den lengselen som migrasjonen dømmer en til, fortalte moren min meg om den. I sommer tilbrakte jeg tid hos mormoren min i Punjab, og vandret rundt i de samme landsbygatene som min mor vandret rundt i som ung. Jeg ble fortalt av utallige mennesker at jeg er så lik henne, at når jeg kom gående tenkte de først at det var moren min som var tilbake.

Det fikk meg til å tenke at hvis jeg vil det nok, kan jeg kanskje se dette stedet med hennes øyne? Hvis jeg vil det nok, kan jeg kanskje komme til dette parallelle stedet moren min kaller hjem eller barndom eller fortid? Det er selvfølgelig ikke mulig. Jeg stilte likevel mormoren min spørsmål etter spørsmål i et forsøk på å tegne et omriss av det stedet som ikke finnes lengre: Pleide denne sykkelsjappa å være her da? Hvor hang de etter skolen? Måtte de alltid komme hjem før det ble mørkt?

Først da jeg var tilbake i Norge, kjente jeg at kroppen hadde vært i høyspenn i ukevis, at jeg som en svamp hadde prøvd å suge til meg alt i omgivelsene mine, redd for at det aldri ville fortone seg for meg på samme vis igjen. Mormoren min skal flytte fra India, så det vil jo aldri bli det samme.

Lukker jeg øynene nå: gurdwaraens rungende lyder, bilhorn, fuglekvitter. Om jeg velger å få barn, vil de kjenne til noe av dette? Et av Farrokhzads dikt låter slik:

Min far är sjuk och jag har skrivit att jorden

tillhör den som begravt någon i den

Hur är det med barnen, frågar han

Han har visst märkt att jag fått en dotter

Blodet har levrat sig i hans finger

Hur såg den armen ut när den restes

i den rörelse som förde oss hit

Migrasjonens forflytninger er en av mange bevegelser i Farrokhzads diktsamling. Boken skildrer også sorgens bevegelse innad i familien, arven som videreføres ned generasjonene, bevegelsen fra liv til død, og jeg-ets gripen mot de døde slektningene. Ikke minst skildrer den eselets ukuelige vandring gjennom ørkenen, et arbeideresel som er ferdig med vår behandling av henne og vandrer standhaftig mot revolusjonen.