Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Uoriginal: Agnes Ravatns fortelling om middelklassen og det norske hyttemarkedet lodder ikke dypt nok.

Ved fjorden

KAMMERSPILL: Agnes Ravatn beskriver middelklassens forfengelighet og misunnelse i sin nye roman. FOTO: TOM HENNING BRATLIE Foto: Tom Henning Bratlie

Etter debuten med romanen «Veke 53» (2007) har Agnes Ravatn blant annet utgitt fem essaysamlinger og to romaner. Både som satiriker og tidvis mer alvorlig forfatter har hun høstet gode kritikker, særlig for «Fugletribunalet» (2013), som fikk Ungdommens kritikerpris og P2-lytternes romanpris. Året etter var Ravatn festspilldikter ved Dei nynorske festspela.

En ny bok av Ravatn gir forhåpning om innsikt i noe viktig, kulturelt og samfunnsmessig, formidlet på en engasjerende måte. «Gjestene» er for så vidt en slik roman, men særlig original er den ikke. Fortelleren Karin er ansatt i det hun kaller en «nesten lattervekkande lågthengande» stilling som juridisk rådgiver i Nittedal kommune, bosatt på grensa til Oslo. Karin framstår som en relativt grunn, over gjennomsnittet selvopptatt norsk kvinne. Hun ønsker seg – og mener seg berettiget til – et bedre liv. Sammen med mannen, snekkeren Kai, får hun ønsket oppfylt. De får låne en ny, fasjonabel hytte ved Oslofjorden av Karins tidligere klassevenninne, suksessrike Iris Vilden. Grunnene til at Iris vil låne bort hytta i skjærgården blir gradvis avslørt. Romanen er bygd opp som et kammerspill mellom Karin, Kai og tilfeldige hyttenaboer, to stagnerte forfattere. «Gjestene» avdekker ulike forbindelser mellom de to parene, samtidig som den gir gløtt inn i Karins ungdomstid og voksenliv, med traumatiske opplevelser i relasjonen til Iris.

Karins problem er at hun i liten grad vedkjenner seg sin egen situasjon. For å slippe lettere unna, tyr hun til nødløgner, som for eksempel at den luksuriøse hytta med dyre designløsninger tilhører henne og Kai. Allerede her faller jeg litt av, fordi Ravatns roman i liten grad byr på fysiske eller sanselige beskrivelser av hytteområdet. Jeg tviler ikke på at det finnes eksklusive hytter ved Oslofjorden, men overdådigheten framstår i boka mer postulert enn godt skildret. Fortellingens omdreiningspunkt er Karins utilslørte nag mot andre, ofte framstilt nakent, rett fram, uten tilstrekkelig av Ravatns ellers velkjente bruk av ironi eller distanserende effekter. Jeg får ikke Karins fortellerstemme til å stemme. Forskjellen mellom Karin og hennes «ukompliserte» mann, Kai, virker rett og slett for enkel, slik romanen framstiller den:

«Jeg får ikke fortellerstemmen til å stemme.»

I motsetning til meg hadde han ikkje noko naturleg anlegg for misunning, samanlikna ikkje instinktivt seg sjølv med andre, var i stand til berre å betrakte, med eit interessert hovud på skakke. For meg var denne hytta fullstendig verdilaus rett og slett fordi ho ikkje var mi, fordi ho aldri kunne bli det, og fordi ho dermed aldri kunne bidra til anna enn endå meir nederlagskjensle her eg sat langt nedi næringskjeda.

Verre blir det når Karin begynner å snakke usant. Hun vil framstå som noe annet enn en alminnelig rådgiver i en forstadskommune. Løsningen er å kalle seg vellykket gründer av en søkemotor. Den skal gjøre det mulig å finne privat informasjon om nabolaget til en hvilken som helst bolig i Norge. Søkemotoren skildres som en «sosioøkonomisk tilstandsrapport» med sosialdarwinistiske konsekvenser. Ideen utvider og forsterker allerede eksisterende informasjon på Finn – og framstår som et av bokas bedre grep. Deretter tar romanen mer og mer form av forvekslingskomedie, for ikke å si forstillingskomedie. Premisset, at hyttenaboene, som åpenbart har tilbrakt en god del tid bare noen steinkast unna, ikke vet hvem som er reelle eiere av hytta Karin og Kai låner, virker likevel ikke troverdig. Karins utlevering av egen misunnelse, som både retter seg mot den gamle klassevenninnen Iris og mot hyttenaboene, virker ekte nok, men er i lengden mer slitsom enn innsiktsgivende. «Gjestene» tilfører lite til en nisje i romansjangeren som allerede har bydd på effektiv harselering med norsk middelklassesmak: Vigdis Hjorth gjorde det med briljans i «Hjulskift» i 2007, Marit Eikemo skildret med store dybder nordmenns forhold til bolig, kjøp og salg i «Gratis og uforpliktande verdivurdering» (2018).

Ikke dermed sagt at «Gjestene» mangler scener som berører. Omtrent midt i romanen blir Karin vemodig idet hun angrer på at hun ikke har vært mer ambisiøs i yrkeslivet. Hadde hun blitt en godt betalt tingrettsdommer eller forsvarsadvokat, kunne hun eid den fasjonable hytta og regnet seg som en likeverdig samtalepartner med hyttenaboene hun ser opp til. Hun kunne invitert til lange, stille samtaler om livet slik det virkelig er, tenker hun. I stedet bidrar hennes karrierevalg og løgner til å øke avstanden. Forbigående er situasjonen sårt framstilt. Den melankolske drømmen forblir et blaff i en bok som bruker mest energi på boring i forfengelighet og misunnelse. Dermed kommer den til kort. I et land hvor øvre middelklasse sannsynligvis har verdensrekord i hyppig utskiftning av kjøkken og baderom, samt i bygging av luksushytter, trenger romanen en annen tilnærming for å bli effektiv satire og samfunnskritikk.