Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Uke 12, 18 eller 22 løser ikke abortdebatten

Norge gikk i spissen for retten til abort i 1994 da Gro Harlem Brundtland fikk abort inn i handlingsdokumentet under FNs store befolkningskonferansen i Kairo. Det har vært avgjørende for abortsaken internasjonalt.

Nå slår WHO tydelig fast at lover som forbyr abort, verken hjelper fosteret eller kvinnen. Bør vi ikke slutte å snakke om uke 12, 18 og 22 og begynne å snakke om hva som fungerer?

Dagens abortlov er utdatert. Den er verken et resultat av forskning eller erfaring, men et politisk kompromiss. Diskusjonen handler i stor grad om hvilket ukenummer kvinnen skal slutte å ha bestemmelse over egen kropp, når det skal være noen andres avgjørelse, og når abort ikke lenger skal kunne utføres.

Det argumenteres med fosterets egenverdi eller kvinners rettigheter. Nå slår WHO fast at begge sider av diskusjonen egentlig har feil fokus.

WHO mener restriksjoner verken beskytter kvinnen eller fosteret. Det eneste de gjør er å skade kvinner ved at de må ty til farlige metoder eller reise til andre land for å ta abort.

Lovene fører heller ikke til færre aborter. Andelen seinaborter er like lav uavhengig av om landet har strenge eller liberale lover.

Når vi snakker om uketall, uansett om det er uke 12, 18 eller 22, så snakker vi fortsatt om hvordan vi skal begrense kvinners valg. WHO er helt tydelig på at vi heller må snakke om hvordan vi skal beskytte kvinnen. Diskusjonen om nemnd har samme problem.

Ifølge WHO bidrar ikke tvungen rådgivning, nemnder eller pålagte refleksjonsperioder til færre aborter, kun til at kvinner blir mer utrygge og at belastningen blir større. Det betyr at nemndsystemet ikke bør flyttes seks eller ti uker frem, slik flere partier foreslår. Hele ordningen hører hjemme på skarphaugen.

Det er kun selvbestemt om kvinnen får ta valget helt selv. Vi kan styrke rådgivende tilbud og støtteapparat slik at hun selv kan bestemme hva hun trenger for å ta et valg og for å stå i valget etterpå.

Så hva hjelper? Det er WHO tydelig på. Bedre tilgang til abort (også utenfor sykehusene), gratis og valgfri prevensjon, økt kunnskap om kropp og seksuell helse – og økonomiske støtteordninger slik at de kvinnene som ønsker å fullføre et svangerskap, har mulighet til det.

Vi kan få ned aborttallene og trygge kvinner. Norge kan igjen bli et foregangsland i spørsmålet om selvbestemt abort. Da må vi slutte å snakke om uketall, nemnder og lover og begynne å snakke om det som fungerer.