Det blir ekstra ømfintlig å snakke om det «jeget» som fører ordet i Eira Søyseths diktdebut «Farget flekket nå», all den tid samlingen faktisk handler om det å søke betydningen av egen identitet. En programerklæring tidlig i boka lyder, på Søyseths finurlige stakkato-klarttalende vis, slik: «kanskje jeg har blitt / sett for mye på / kanskje jeg har sett / for mye på meg selv // jeg leter etter / andre steder / jeg kan finne / et jeg». Herfra følger vi henne i en vimsete jakt på et fundament for jeget. Hun graver i sin egen nære slekt, i minner og rester fra besteforeldre, i luner og lån fra foreldre. Men stadig blir hun avbrutt, av nåtiden i all dens øyeblikkseufori og overtenkning.