Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Kledelig klaging

Bare Mae: En av norsk raps mest merkverdige stemmer med mer moro.

Ida Madsen Hestman

IKKE I SLEKT MED HEDDA MAE: Denne Mae har laget en sterk oppfølger til «Proletar adel». FOTO: ANTON SOGGIU ANTON SOGGIU

Mae

Protagonisten

Tee Productions

Morten Aasdahl Eliassen aka Mae (tidligere Opaque) fra Furuset fortsetter der han slutta sist, på kritikerroste «Proletar adel» fra 2018. Her fant vi, foruten en sjarmerende rufsete tolkning av Finn Kalviks «Aldri i livet», en av de mest undervurderte musikalske hyllestene til hovedstaden. Det var den første helnorske skiva fra rapperen (som på 00-tallet mente han ikke skulle rappe mer på morsmålet).

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Album

Fjeld med vellyd herfra til Dovre

Tom Skjeklesæther

HOWDY HO: It’s Fjeld. Jonas Fjeld.FOTO: AGNETE BRUN

Jonas Fjeld

To the Bone

Vox Records

En av mine absolutte norske americana-favoritter er Jonas Fjelds 1982-album, «Living for the Weekend», spilt inn i Nashville med byens fremste – under ledelse av produsent Jimmy Tarbutton (JJ Cale, Jerry Lee Lewis). Og nye «To the Bone» inneholder absolutt ekko av «Living for the Weekend». Dette er vekselvis knusktørr country-folk (som gir tresmak i øra, i positiv forstand) og greasy-groovy country-soul med fet blås og premium koring. «I Can Dance» og «Love Strikes» syder godt som eksempler på det siste.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Album

Ære være vulgær

Rølp & roll: Politiske australske punkere på full fart mot nærmeste pub.

Eirik Blegeberg

SNAPPY FRA THE CHATS: Australsk trio bestående av Matt Boggis, Josh Hardy og Eamon Sandwith. FOTO: LUKE HENRY

The Chats

Get Fucked

Bargain Bin Records

Om ingen sanger her overgår The Chats’ fem år gamle røykepause-anthem «Smoko» (leave me alone!), så er minst to av dem fullt på høyde. Dessuten kommer samtlige spor med sin egen identitet og nerve, med halvdistinkte riff, presise one-linere og tilløp til melodi. Dette er punk som punk hørtes ut i England i 1977/78, bare ikke – fordi dette går raskere og låter tjukkere. Velkommen til Australia anno nå, der det tyter ut et habilt garasjepunkband av hver minste pub.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn