Under hvert Bylarm er det mange Bylarm. Og for de internasjonale delegatene, i år færre enn det bruker å være, var det etablerte navn som Ary og Metteson som var trekkplastrene, forståelig nok. Ary har tross alt sluppet et av årets norske album og Metteson var stjerneskuddet på fjorårets Bylarm-festival (i år ble Jonas Benyoub Norsk Tippings Stjerneskudd-valg) – og begge har vært forsideartister på tidligere Bylarm-aviser fra Musikkmagasinet, i henholdsvis 2016 og 2022.

For vår egen del, pleier vi å bruke mesteparten av Bylarm på å se etter artister vi vet mindre om, eller som vi vil oppleve i denne settingen, med musikkbransjen på plass og halvtimes lange konserter.

Og for å begynne med årets forside-artist først, så var det veldig mye mindre mennesker på rapperen Siyabång på Sentrum Scene sammenliknet med konsertene til (de alternative) popartistene Ary og Metteson samme sted. I det hele tatt var det mindre folk ute torsdag enn fredag og lørdag kveld.

Noe som høyst ufortjent gikk ut over midnatts-giget til Siyabång, som ellers kunne og burde vært et triumferende steg på vei fra gateplan til scenegulvets sentrum. Men i det minste ga responsen til de ivrige få foran scenen likevel full uttelling, for det som var manges første sjanse til å høre massive, virale «Området» og «Bando Freestyle» live på en stor scene, framført med energi og innlevelse som overskred begrensninger i vokal-på-backingtrack-formatet.

Et format som sjelden kom til sin rett under årets Bylarm, der dyktige og skolerte musikere, de fleste av dem anonyme bakgrunnskvinner og -menn, kanskje var festivalens største vinnere.

Etter å ha sett 129-rapper Yemz og solodebuten til Marstein fra Undergrunn på rekke og rad, på henholdsvis John Dee og Rockefeller, ble en egentlig ganske vanlig kontrast uvanlig godt belyst og synlig: Kontrasten i publikums respons når man hører en ung hvit gutt brette ut hjertet sitt om sitt eget rusmisbruk – og hvordan et gjennomsnittspublikum reagerer når en ung svart gutt berette ærlig om gaterealitetene rundt det å livnære seg på å forsyne nettopp denne typen rus(mis)bruk.

Ellers var begge konserter, både Yemz og Marstein, av typen utprøvende, ufullendt – men begge rappere hadde ferske låter på repertoaret som vi mistenker vi vil høre igjen i løpet av vinteren, på høyeste volum og i forskjellige settinger. Og så kan du jo gjette hvem av dem som refererte til Frida Kahlo i avslutningslåten sin?

Langt fra moderne pop-rap klarte de nytenkende folkemusikerne i Ævestaden å skape i all fall et glimt av noe evig, mot odds på bortebane og i motbakke innledningsvis – med skogsharper og fele dynket i klang og en stor maskinbasstromme (og litt vel rudimentær laptop-programmering) i bunnfrekvensene. I et øyeblikk der hørtes en norsk 1700-tallssalme ut som det stykket kontemporær drømmepop den salmen på et tidspunkt jo faktisk var – igjen.

«Dyktige og skolerte bakgrunnsmusikere var kanskje festivalens største vinnere.»

Og der skandinavisk folkemusikk lå i bunn for Ævestaden, lå engelsk folkemusikk i bunn for Naima Bock, kanskje det aller ypperste av alt vi hørte på Bylarm i år. Sanger-låtskriveren fra London var tidligere med i post-punk-bandet Goat Girl, men driver nå med en faktisk særegen form for folkrock, i slekt med både Richard & Linda Thompson og Fairport Convention, men samtidig distinkt nytt, med saksofon og plystring i setup’en og med vare sanger som spiller ut et større og mer bråkete register live enn på plate.

I sommer kom debuten hennes på Sub Pop, men den sterkeste sangen i settet i Kulturkirken Jakob var helt ny og antydet at uttrykket hennes bare vil fortsette å vokse.

Bylarm byr kun på utøvere i vekst, men det er veldig ulikt hvor man er på vekstkurven. Og det er mange som har en del å gå på – fra engelske indieband som Honeyglaze og Bar Italia, til Mjøs-gladrockerne i Evig ferie, det litt for ufunky kraut-groove-bandet Drongo og den konseptuelle black metal-trioen Witch Club Satan. Sistnevnte gjorde en slags metal-performance som delte publikum i to – og det var ikke nødvendigvis på grunn av antrekket.

På den annen side leverte Burnley-bandet The Goa Express en nesten ferdig post-punka pakke – å se dem i den tette kjelleren på Revolver ga en deilig vibb av tidligere tider, med øresus og CBGB-idealer og nordengelsk aksent, med dansende jenter på første rad og med en frontmann som tiltrakk seg oppmerksomheten, for å si det slik. At den beste låta fortsatt ikke er utgitt, lover også godt. Kanskje et engelsk gjennombrudd står på trappene, hvis de vel å merke bytter bandnavn.

Avslutningsvis må vi legge til noen ord om tre unge norske kvinner som vi håper å høre mye mer fra. Først Ayka, som var syk, men som på Blå og i St. Edmunds-kirka låt sløyt og på sitt ganske egne vis sakralt, med klangtunge dronete riff og et tight band. God altrock-groove og en stilsikker stemme i sentrum av lydbildet; det var overbevisende på de fleste plan – med et lite unntak for det litt anonyme låtmaterialet. Men faller den brikken først på plass, ligger alt til rette for å ta steget fra overbevisende til ekstraordinært.

For Bo Milli er låtene allerede der; catchy rettfram tunes med fuzz og en tydelig følelse av det sene nittitallet, av indieband som de fleste har glemt (eller aldri hørt om), men som burde plukkes fram igjen. Singelen hennes fra august, «How It Is / At the Wheel», yter ikke full rettferdighet til det større trøkket hun og bandet hennes har på scenen, der de legger seg tettere på Soccer Mommy og en Tiktok-sensasjon som Beach Bunny. På Bylarm gjorde de sin fjerde og femte konsert. De gjorde det bra på fredagen – og enda bedre på lørdagen. Bo Milli, egentlig Emilie Østebø, har framtida foran seg.

Mens for Michelle Ullestads del vil vi si at framtida er nå. Avslutningen på hennes Rockefeller-konsert var nemlig av det rørende vellykka slaget, fra noen ord om alvorlig depresjon til strålende melankolsk-oppløftende og elektriske popsanger som «Emilie» og «Pant på hjerter». Og ikke minst helt nye «Maria», som eksploderte akkurat der den skulle, som overrasket på riktige steder og opplevdes som en megahit for øyeblikket.

«Hun er som en perfekt miks av Razika og Gabrielle», overhørte vi på vei ut. Som egentlig er en ganske presis beskrivelse. Men hun er også fullt og helt seg sjøl.