Anton Fredrik Andresen

Et annet sted. Erindringer fra forrige århundre

Sakprosa

Forlaget Press 2022, 350 sider

Mens norsk historieskrivning gjennom årtier gjerne var bøndenes og arbeiderbevegelsens historie, minnet Francis Sejersted om at også borgerskapet har en norsk historie som bør fortelles. Med sitt perspektiv fornyet Sejersted historiefaget, ikke minst økonomisk historie. Bedriftshistorien ble profesjonalisert for så vidt som bedriftslivet ble brakt inn i faghistorien. I denne tradisjonen står BI-professoren Knut Sogner. Med studien «Andresens» (Pax 2012) gir Sogner ved kombinasjonen bedriftshistorie og slektskrønike et portrett av Andresen-dynastiet gjennom et par hundreår. Én pilar i dynastiets maktposisjon var Andresens Bank, etablert i 1912 med røtter på 1800-tallet. Den ble en av Norges største forretningsbanker, senere fusjonert med Christiania Bank og Kreditkasse, nå Nordea. En annen pilar var Tiedemanns Tobaksfabrik, også den et 1800-tallsprosjekt som på 1900-tallet ble landets største i sitt slag.

I sin selvbiografi «Et annet sted – erindringer fra forrige århundre» tilbyr Anton Fredrik Andresen (AFA) en innsidefortelling fra denne tobakk-grenen, en av landets rikeste familier – med samfunnsansvar. AFA (f. 1936) valgte en annen vei enn sine to eldre brødre. AFA ble en historisk orientert statsviter konsentrert om politisk idéhistorie, fremfor alt den liberalkonservative tradisjon: Montesquieu, Benjamin Constant og Alexis de Tocqueville. Ganske sent i livet (69) tok han doktorgraden på en fin studie om Gregers Fougner Lundh, Norges første professor i økonomi. Fra sin frie, uavhengige stilling har han på sitt stillferdige vis bidratt som liberal humanist, blant annet som leder i Norsk PEN, som mangeårig støttespiller for Nansenskolen på Lillehammer, og ikke minst som forlagsentreprenør. I en klassisk velformulert og sober prosa beskriver AFA fra «en privilegert tilskuerplass», som han sier, «et lite utsnitt av historiens gang». Det er blitt et stykke norsk kulturhistorie, varsomt tegnet, ytterst vennlig og lavmælt, som mannen selv.

Hans far, Johan H. Andresen (1888–1953), som var eneeier av Tiedemanns Tobaksfabrik, var i mellomkrigstiden en fremtredende Høyre-politiker, både partiformann og stortingspolitiker. Med sitt giftermål med Eva Klaveness (1900–1965) ble tobakkskapital og rederkapital forent – A.F. Klaveness & Co var et av Norges største rederier etter første verdenskrig. Med henne fikk den samfunnsengasjerte Andresen-familien en utvidet kunstnerisk-kulturell horisont. Med sin nærhet til «Lysakerkretsen» (Gerhard Munthe, Fridtjof Nansen, Erik Werenskiold med flere) var Klaveness-familien en del av det kulturelle dannelsesborgerskapet.

Smedbraaten, AFAs barndomshjem på Bygdøy, var tegnet av Arnstein Arneberg, i interiøret hadde billedkunstneren Axel Revold satt tydelige spor, blant annet dekorert AFAs barneværelse med løver, tigre og eventyrlige dyr og planter. AFA vokste opp i den fasen da Andresen-familien var på sitt mest ekspansive som samfunnsstøtter, med Smedbraaten som et samlingssted for industrialister, politikere, akademikere og kunstnere. Slik fortsatte det også gjennom okkupasjonsårene – «et hus helt og holdent preget av illegal virksomhet, ofte under dekke av vanlige selskaper eller huskonserter». Der møttes viktige personer i Hjemmefronten, så som Paal Berg, Eivind Berggrav, H.O. Christophersen, Tore Gjelsvik og Hans Jacob Ustvedt. Det var også i dette miljøet, hjemme hos fabrikkeier Andresen, med utspring i Hjemmefronten at den nye avisen Verdens Gang i 1945 ble planlagt som et organ for den nye sakligheten hinsides tradisjonelle politiske særinteresser.

Til Smedbraaten-kretsen hørte også Ingrid Furuseth, fru Andresens venninne fra skoletiden. Hun bodde hos Andresens gjennom store deler av krigen, og ble et viktig mellomledd mellom motstandsbevegelsen og antinazistiske opponenter på tysk side. Hun ble etter hvert Jens Chr. Hauges nære medarbeider, ifølge Milorg-lederen «den best informerte kvinne i landet». Hennes unike rolle ble egentlig først påaktet ved den posthume utgivelsen av hennes erindringer «Kvinne mellom frontene» (2007) i regi av Tore Pryser og AFA.

En annen kvinne, som sjelden nevnes i okkupasjonshistorien, var Sigrid Thomas, gift i 1945 med psykiateren Trygve Braatøy. Selv kalte hun seg i tilbakeblikk beskjedent «avisbud» for illegale aviser; hun var i realiteten Hjemmefrontens kurér med advarsler til utsatte personer. Hun var bibliotekar på UB, og det var hun som på UBs lesesal 30. november 1943 fikk varslet de tilstedeværende om den forestående aksjonen mot universitetet – og en rekke personer unngikk derved arrestasjon. Ett år tidligere var hun kommet for første gang til Smedbraaten, antakelig dreide det seg om Hjemmefrontens varsel via Arvid Brodersen (eller en tysk antinazist) om at jødene skulle arresteres neste morgen.

Arvid Brodersen var en av dem AFA lærte å kjenne på Smedbraaten. Brodersen, som var den første norske sosiolog med doktorgrad (fra Berlin), ble mer enn noen hans dannelsesagent. Egentlig er det kun i ett avsnitt i hele boken at AFA hever stemmen en smule. Det gjelder Marte Michelets forsøksvise underminering av Brodersens motstandsrolle i «Hva visste hjemmefronten?» (2018). Brodersen skrev flere avisartikler tidlig på 1930-tallet med noen av tidens antisemittiske stereotypier om jøder. Det er likevel helt urimelig, slik Michelet gjør, å mistenke Brodersen for å være en motstandsmann som ikke var å stole på i jødespørsmålet høsten 1942. AFAs konklusjon er entydig: «Hele hans virksomhet på denne tiden gir et annet bilde.»

«Det er noe paradoksalt over de konservatives skjebne.»

Smedbraaten forble et borgerlig samlingssted med betydelig selskapelighet også etter at Andresen sr. døde i 1953, men den unike integrasjon av kulturelt dannelsesborgerskap og næringslivskapitalisme i ett hus ble så å si splittet i to. Den eldste av AFAs to brødre, Johan Henrik Andresen jr. (1930–2011), ble først og fremst en vellykket kapitalist, «tobakkskongen», som førte familiekapitalen videre. Storebroren var en lidenskapelig storrøker – lillebroren røkte i beste fall kun i smug. Tiedemanns Tobaksfabrik ble etter hvert solgt og kapitalen samlet i holdingselskapet Ferd, i dag forvaltet av Johan Henrik Andresen d.a.y. (1961–), nr. 6 på Kapitals nasjonale riking-liste.

I regi av fruAndresen ble det på Smedbraaten skapt en slags kulturell salong. Hit kom blant annet idéhistorikerne A.H. Winsnes og Asbjørn Aarnes, pianistene Robert Riefling og Ingebjørg Gresvik, skuespillerne Per Aabel og Einar Sissener. Her hørte AFA hjemme; det var morsarven han følte seg forpliktet på. Med seg til morens salong brakte han sine venner, de unge konservative rundt tidsskriftet Minerva (etablert 1957). De dyrket en verdikonservatisme med front mot Libertas’ markedsliberalisme, artikulert fremfor alt av Lars Roar Langslet, men også av Tore Lindbekk, Francis Sejersted og andre.

Norskamerikaneren Thorstein Veblens klassiske sosiologiske studie av «Den arbeidsfrie klasse» (1899) med dens «iøynefallende forbruk» er et ytterst aktuelt og presist portrett av de pralende nyrike. I AFAs miljø av «gamle penger» er det vulgært å snakke om penger. Selv er AFA en meget nøysom, nærmest asketisk og diskré herre. Slik er det også i hans selvbiografi. Men her blir han stedvis vel diskré. Selv om kapitalakkumulasjonen ikke er blitt hans besettelse, er det lite som tyder på at han forlot barndomshjemmet tomhendt.

Det var selvfølgelig først og fremst med sin intellektuelle ballast AFA gikk inn i forlagsbransjen, først i Dreyers Forlag hvor Barthold A(ndresen) Butenschøn, tremenning av AFAs far, var sjef. Men AFAs viktigste rolle som forlagsentreprenør var etableringen av det antitotalitære tidsskriftet Kontinent Skandinavia (1978) og deretter Aventura forlag. Tidsskriftet med Tore Stubberud som redaktør var et intellektuelt uavhengig, betimelig prosjekt om det totalitære Øst-Europa; det førte sovjetiske dissidenter og franske postmarxister inn i norsk offentlighet med en naiv og til dels ignorant venstrefløy. Her kom også AFAs inngående kjennskap til russisk språk og litteratur til sin rett. Som flere fra Minerva-kretsen hadde AFA fått en solid russisk ballast via Forsvarets russiskkurs. Tidsskriftet kostet «selvsagt både tid og penger», konstaterer AFA i forbifarten. Det er det nærmeste han kommer til å berøre sin familiearv. Dette «selvsagte» skulle vi gjerne hørt litt mer om: hans refleksjoner nettopp over det å bruke startkapital (arv), slik han har valgt – ikke som en bigeskjeft til evig pengevekst, men til det felles beste. For AFA var «det pre-politiske» det primære: det prinsipielle som ligger forut for all praktisk politikk – og økonomi.

Tore Stubberud var AFAs sentrale strategiske medspiller også i Aventura – en skarpsindig marxisme-kritiker med SV-fortid og solid feste i fransk filosofi. «Det endte med et fullstendig brudd i 1986», noterer AFA, det hadde «bygget seg opp noen uenigheter mellom oss». Det kunne knapt overraske noen. For konstellasjonen en stillfarende overklassegutt fra Bygdøy og en folkelig barokk urokråke fra Rakkestad var på alle vis en usannsynlig konstellasjon. Om den skulle vi gjerne ha ønsket oss en noe mer inngående refleksjon.

Det er overhodet noe paradoksalt over de konservatives skjebne i norsk kultur og samfunnsliv. Langslet følte at hans gamle parti Høyre hadde vendt ham ryggen, mens Erna Solberg lurte på om det egentlig var tilfelle at Sejersted hørte «ideologisk hjemme på høyresiden». For de to konservative ideologene ble det en gang så revolusjonære Klassekampen etter hvert den foretrukne morgenlektyre. Begge utga til sist sine skrifter på det venstreradikale Pax. Hit hører også den forunderlige historien til Dreyers Forlag, som ble etablert i 1942 av Barthold A. Butenschøn med Alf Larsen som hovedkonsulent. Butenschøn var opprinnelig tiltenkt en rolle i familiebedriften Andresens Bank, men valgte forlagskarrieren. Etter at Butenschøn gikk av med pensjon, opprettet han i 1985 med sønnen Hans og AFA forlaget Andresen & Butenschøn. I 2010 skiftet Andresen & Butenschøn navn til Dreyers Forlag (som hadde forsvunnet på 90-tallet). I dag heter hovedeieren i Dreyer i realiteten (via diverse selskapskonstruksjoner) Bjørn Smith-Simonsen, den eneveldige forvalter av Pax-tradisjonen. Slik kan det en gang så venstreradikale Pax, som tradisjonelt har hatt masser av intellektuell kapital, men for øvrig vært ganske kapital-løs, til sist bli en nødhavn for rike, hjemløse verdikonservative.