Jeg elsker havet av fem sjuendedeler av mitt hjerte. Derfor tilbringer jeg tida mi så nært havet som mulig gjennom hele året. Om sommeren bader jeg, snorkler, kjører båt til et flatt skjær og ligger der og ser på tangen og bølgene og måkene til sola går ned og jeg sovner. Om vinteren går jeg ned til vannkanten og sjekker ståa fra overflata; legger håndflata mi mot vannflata og lar de små bølgene slå mot hånda i uregelmessige mønstre. Jeg forestiller meg at dette er havets språk, en form for morse, og hvis jeg kunne tolke dette språket så kunne jeg og havet kommunisere. Av og til legger jeg meg på magen og dypper hodet under vann for å få min elementære dose saltvann og for å se til hvordan det ser ut der nede.
Drift: I Trude Marsteins romaner er lyst en fundamental drivkraft og barn mer tilfeldige biprodukter av voksne menneskers liv.
Begjærets dunkle mål
Diskusjonen om identitet har lenge dreid seg minoriteters kamp for å bli anerkjent av en majoritet, for eksempel innvandreres, urfolks eller LHBT+s rettigheter i storsamfunnet. Indirekte rekker fortellerne i Trude Marsteins romaner opp en hånd og sier, ja, men … hva med meg? På en ufullkommen måte forsøker de å forstå, uten å reflektere over at de er en del av en majoritet. Hovedpersonene i Marsteins tre siste bøker, forlagsmedarbeideren Anja i «Egne barn», tekstforfatteren Monica i «Så mye hadde jeg» (2018) og legen Ove i «Hjem til meg» (2012) har gjort mer eller mindre vellykkede yrkesvalg i forlag, reklame og helsevesen. Karrieren legger ytre rammer, men verken Anja, Monica eller Ove virker som de brenner for selve arbeidet. Deres liv er styrt av impulsiv erotisk lyst. Plutselige forelskelser får dem til å ta mer eller mindre fatale valg, med omfattende konsekvenser for dem selv og deres nærmeste. I «Egne barn» stilles bildet skarpt: For Anja og hennes ekskjæreste Ivar har sex vært noe suverent, tenker hun, noe som overtrumfet det meste. For dem utdefinerte seksualiteten «alle ideer om ansvar og moral og struktur og forhold til andre mennesker».