Jeg hadde planlagt en stund å skrive en liten sak om den tyske filosofen Hannah Arendt, med utgangspunkt i essaysamlingen «Men in Dark Times» som nylig kom på norsk. Kanskje kunne jeg si noe om Arendts tanker om hva en samtidig er, hadde jeg tenkt, og om formuleringen «dystre tider» (har menneskene noen gang levd i lyse tider?) Så kunne jeg også nevne, så jeg for meg, at boken første gang ble utgitt i 1968, dette vredens år, med Tet-offensiven i Vietnam, raseopptøyene i USA, Black Power-demonstrasjonen under OL i Mexico, studentopprørene i Paris, den nye våren i Praha, slått ned med makt. Rudi Dutschke skutt. Robert Kennedy skutt og drept. Martin Luther King Jr. skutt og drept. Våre egne dystre tider kunne vel få være underforstått? Ja. Og likevel: I dagene etter masseskytingen på London pub i Oslo var det ett essay i boken jeg stadig vendte tilbake til, et essay om den tyske forfatteren og opplysningsfilosofen Lessing.
Felles verden: Hannah Arendts idealer for den offentlige samtalen er forbløffende og befriende lesning.