«Jeg vil gjøre deg til prorektor ved Universitetet i Stavanger!» Ordene kom bardust, men med stor innlevelse der jeg satt i en taxi sammen med rektor på vei til Ullandhaug etter en bedre middag hun hadde spandert på meg. Dette var høydepunktet i en serie av overraskelser som mest av alt skapte en følelse av uvirkelig undring. Det hadde startet et par uker før, da en annen av mine mange ledere i vant stil uten forvarsel hadde stormet inn på det vesle kontorkottet mitt og deklamert: «Du må skrive rektors tale ved semesterstart!» Hm, ja vel. «Du som er så flink med ord og sånn!» Jeg fortrengte det lenge som et kuriøst innfall. Men hun gav seg ikke.
